I natt er det 85 år siden krystallnatten i 1938, da hundrevis av synagoger ble ødelagt og jødiske hjem og butikker ble angrepet i Tyskland og Østerrike. Novemberprogromene er det som man regner som starten på Holocaust. Vi har hatt oppgjør på oppgjør med Holocaust og jødeforfølgelser i Europa, likevel øker antisemittismen. Etter Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober, har Israels folkerettsstridige framferd i Gaza medført en eksplosjon av antisemittisme i Europeiske land. Angrep på synagoger, trusler og hatefulle ytringer. Så alene føler den jødiske minoriteten i Norge seg, at de ikke ville markere krystallnatten med de andre organisasjonene utenfor Stortinget slik de pleier. De ville heller markere alene i synagogen i Oslo.\n\nJøder i Norge kan ikke, og skal ikke holdes ansvarlig for Israels krigsforbrytelser. At den jødiske befolkningen i Norge er redde for å gå på gaten, at de opplever trusler og hatytringer er uakseptabelt og et demokratisk problem. Jeg deltok på markeringen i synagogen i kveld. Det var sterkt. Vi var ikke mange, og ganske få politikere fra Stortinget og regjeringen, men vi var mange flere enn Det Mosaiske Trossamfund regnet med at ville komme. De trodde de ville være ganske alene.\n\nFor meg henger kampen mot antisemittisme, for et fritt Palestina og mot Israels krigsforbrytelser på Gazastripen sammen. Det handler om solidaritet med de mest sårbare, de svakeste og de stemmeløse i samfunnet. Det handler om grunnleggende medmenneskelighet. Jeg er dypt opprørt og fortvilet over Israels krigsforbrytelser overfor den palestinske sivilbefolkningen, over teppebombingen, den totale blokkaden og ufattelig umenneskelige lidelsene i Gaza nå. Jeg er livredd for at verdenssamfunnet ikke vil klare å handle i tide. For at historien vil dømme oss hardt for å ikke gjøre nok for å stoppe massedrapene.\n\nMange føler seg maktesløse nå. Jeg føler meg også maktesløs, selv om jeg sitter på Stortinget. Jeg har mottatt over 1000 eposter fra fortvilte Nordmenn som ber Stortinget gjøre mer. Selv har jeg begynt å bære palestinaskjerf igjen. På Stortinget, på gata, hjemme. I den altoppslukende sorgen over situasjonen i Gaza, føles det som en trøst, som at det letter litt på trykket å kunne bære noe av sorgen på utsiden. Palestinaskjerfet trøster meg. Rabbinerens ord i dag utenfor synagogen trøstet meg. Løsningen på hat og vold er ikke mer hat og vold, men mer forståelse for hverandres lidelse og frykt. \n\nAkkurat nå innebærer det at verdenssamfunnet må få på Israel til å slutte bombingen og få inn humanitær hjelp for å dekke de akutte behovene. Hvordan gjør vi det? Det er det få, om noen, som har svaret på. En liten ting jeg vil gjøre på onsdag er å stemme for forslaget i Stortinget om å anerkjenne Palestina som egen stat. Samtidig vil vi i MDG fortsette å kjempe for på for at regjeringen skal gjøre alt de kan.

2023-11-09 22:56:34

Orginalt innlegg på Facebook

I natt er det 85 år siden krystallnatten i 1938, da hundrevis av synagoger ble ødelagt og jødiske hjem og butikker ble angrepet i Tyskland og Østerrike. Novemberprogromene er det som man regner som starten på Holocaust. Vi har hatt oppgjør på oppgjør med Holocaust og jødeforfølgelser i Europa, likevel øker antisemittismen. Etter Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober, har Israels folkerettsstridige framferd i Gaza medført en eksplosjon av antisemittisme i Europeiske land. Angrep på synagoger, trusler og hatefulle ytringer. Så alene føler den jødiske minoriteten i Norge seg, at de ikke ville markere krystallnatten med de andre organisasjonene utenfor Stortinget slik de pleier. De ville heller markere alene i synagogen i Oslo.\n\nJøder i Norge kan ikke, og skal ikke holdes ansvarlig for Israels krigsforbrytelser. At den jødiske befolkningen i Norge er redde for å gå på gaten, at de opplever trusler og hatytringer er uakseptabelt og et demokratisk problem. Jeg deltok på markeringen i synagogen i kveld. Det var sterkt. Vi var ikke mange, og ganske få politikere fra Stortinget og regjeringen, men vi var mange flere enn Det Mosaiske Trossamfund regnet med at ville komme. De trodde de ville være ganske alene.\n\nFor meg henger kampen mot antisemittisme, for et fritt Palestina og mot Israels krigsforbrytelser på Gazastripen sammen. Det handler om solidaritet med de mest sårbare, de svakeste og de stemmeløse i samfunnet. Det handler om grunnleggende medmenneskelighet. Jeg er dypt opprørt og fortvilet over Israels krigsforbrytelser overfor den palestinske sivilbefolkningen, over teppebombingen, den totale blokkaden og ufattelig umenneskelige lidelsene i Gaza nå. Jeg er livredd for at verdenssamfunnet ikke vil klare å handle i tide. For at historien vil dømme oss hardt for å ikke gjøre nok for å stoppe massedrapene.\n\nMange føler seg maktesløse nå. Jeg føler meg også maktesløs, selv om jeg sitter på Stortinget. Jeg har mottatt over 1000 eposter fra fortvilte Nordmenn som ber Stortinget gjøre mer. Selv har jeg begynt å bære palestinaskjerf igjen. På Stortinget, på gata, hjemme. I den altoppslukende sorgen over situasjonen i Gaza, føles det som en trøst, som at det letter litt på trykket å kunne bære noe av sorgen på utsiden. Palestinaskjerfet trøster meg. Rabbinerens ord i dag utenfor synagogen trøstet meg. Løsningen på hat og vold er ikke mer hat og vold, men mer forståelse for hverandres lidelse og frykt. \n\nAkkurat nå innebærer det at verdenssamfunnet må få på Israel til å slutte bombingen og få inn humanitær hjelp for å dekke de akutte behovene. Hvordan gjør vi det? Det er det få, om noen, som har svaret på. En liten ting jeg vil gjøre på onsdag er å stemme for forslaget i Stortinget om å anerkjenne Palestina som egen stat. Samtidig vil vi i MDG fortsette å kjempe for på for at regjeringen skal gjøre alt de kan.