Kjære Ane Eikemo Osen,\n \nJeg er helt enig med deg og glad for at du så fint setter ord på det! ❤️\n \nDu er ikke alene i å føle på dette. Vi trenger rett og slett en holdningsendring i samfunnet når det kommer til eldreomsorg. Hvor mange rumper du har tørket på sykehjemmet er faktisk uinteressant. Det er så mye mer som foregår i hverdagen på sykehjemmet! De som nedgraderer hverdagen din til å kun handle om rumper har åpenbart misforstått alt. \n\nHoldningene du beskriver er ikke bare vonde for deg, men de er ubehagelige for eldre og pårørende også. Vi må gjøre noe med hele holdningen til det å ta vare på eldre. Det er så mye mer ved jobben din som burde bli lagt merke til og verdsatt.\n \nJeg har vært sykepleier lenger enn jeg har vært politiker, og kjenner bransjen din ganske godt. Jeg vet hvor viktig ildsjeler som deg er for at eldre skal få det godt. Å jobbe i eldreomsorgen er på mange måter mer enn bare en jobb. Du kan potensielt være den som skaper en meningsfull hverdag for andre. Den som sørger for at dagen ikke bare består i å sove i en stol, men også kan bestå av musikk, turer ut i frisk luft, vaffelsteking og bingo. Den omsorgen er en umistelig ressurs i samfunnet vårt, noe vi trenger mer av. Den jobben du gjør er ufattelig viktig. Takk! 👏🏻👏🏻👏🏻\n \nSå til deg som leser dette: Er du en av dem som har vært litt uheldig når du har stilt et spørsmål til en som jobber i eldreomsorgen? Eller kanskje du lurer på hvilke andre spørsmål du kan stille en som jobber i eldreomsorgen? Da foreslår jeg at du tar et dypt pust og heller sier takk for innsatsen, superhelt! 🙌🏻\n\nEller du kan spørre: Hva inspirerte deg til å starte i jobben? Hva er det fineste øyeblikket du har opplevd på jobb? Hva kan vi alle gjøre for å gjøre eldreomsorgen bedre? \n \nFordi det er så enkelt som dette: Alle skal bli behandlet med verdighet, respekt og omsorg, også i slutten av livet 💛

2023-10-27 13:25:36

Orginalt innlegg på Facebook

Debatt: Når Ane (18) sier at hun jobber på sykehjem, får hun alltid det samme spørsmålet

(Åpent for alle lesere) «Når jeg er ferdig på jobb og igjen møter andre ungdommer, så ser ikke de at jeg jobber med pianister, fotballspillere, eventyrere og krigsvitner. Jeg jobber med rumper.»