Gjennom en valgkamp treffer du utrulig mye folk. Noen flyktig, et kort hei. Vil du ha en brosjyre fra SV? Godt valg! \n\nMen noen møter setter seg. Og jeg blir sittende å tenke. Som etter det aller siste møtet jeg hadde på Nordre gate i Trondheim. Den siste lørdagen før valgdagen. \n\nVi hadde begynt å pakke ned valgmaterialet. Vi var en tre fire stykker igjen. Rett ved oss kom en eldre mann med sin kone i rullestol. Han satt seg ned på benken ved siden av oss. \n\nEtter ei stund reiste han seg opp og vinka på meg. Jeg vil snakke med deg sa han. Han hadde kjent meg igjen som en av disse politikerne. \n\nJeg skal innrømme at jeg sukka inni meg. Jeg var sliten og ville ikke mer. Men jeg gikk bort, og satt meg på benken ved siden av han. \n\nHan ville fortelle meg deres historie. Hun var dement. Og bodde på hjem. Han fortalte om hvordan hun ble forsøkt holdt i seng. Enklere sånn. Var hun oppe og gikk måtte hun passes ekstra på. Han hadde i fire år jobba knallhardt for at kona skulle få røre seg. «Ja for du rører deg hele tiden mens vi snakker», sa han til meg. «Du klør deg i hodet. Du flytter beina dine. Du aksler deg. Du snur deg. Du gjør det fordi hjernen din sier du skal gjøre det. Du gjør det ubevisst. Den dagen du slutter å røre deg gir du hjernen beskjed om at du skal dø. Jeg vil ikke at min kone skal dø.»\n\nSå han kjempa for at hu skulle få røre seg. For at hu skulle få gå. For det kunne hun. Og han vant tilslutt gjennom med det. Men som han sa. «Det handler jo om bemanning. Vi må ha fler folk.» \n\nOg han fortalte om hvordan ansiktet hennes lyste opp da hu fikk røre seg. Hvordan hele hu ble gladere. \n\nHele tiden mens vi satt der så han bort på kona si. Passa på henne. «Hu snakke helt gresk for mæ. Hu har mista språket» sa han, da hu sa noe. «Hu trur æ skjønne ka hu si.» Kjærligheten han viste henne var fin, og forferdelig sår. \n\nKona ville flere ganger opp og gå. Men det ville ikke gått så bra med asfalten på Nordre gate. Så han løfta henne gang på gang tilbake i rullestolen. \n\nJeg fikk sjansen til å spørre han om livet deres. De var født i 1937 og 1938. Litt yngre enn mine egne besteforeldre var. De hadde i 1956 meldt seg inn i det partiet som sloss for likhet og frihet. Men hadde meldt seg ut på åttitallet. «Æ villa ha trikken» sa han. «Du e jo opptatt av miljø» sa han til meg. Jeg måtte le og si ja. Norges første miljøvernminister hadde ringt han for å få han til å stemme ned trikken. «Men det e jo du som har lært mæ å ta vare på blomstern, på miljøet», hadde han sagt til den tidligere ministeren som ringte. \n\nHan meldte seg ut. Starta et nytt parti. Fikk trikken på skinnene igjen. Jeg husker de årene godt sjøl. \n\nHan meldte seg aldri inn i sitt gamle parti igjen. Men han stemmer fortsatt. Jeg veit ikke på hvem. \n\nVi satt ei god stund og prata. Jeg spurte om de ville ha den siste slant med kaffe vi hadde. Det ville de gjerne. Det vil si. Han sa de bare kunne ha en kopp. Den delte han kjærlig med kona. \n\nMidt i koppen innså han at kona begynte å bli sliten. Han ga meg koppen. Reiste seg. Stilte seg bak rullestolen og sa at nå skulle de hjem. Så trillet han avgårde. Igjen satt jeg. Med et møte rikere. Med mange tanker. Og glad for at jeg trossa ønsket om å avslutte dagen og slippe å sette meg ned. På benken. Ved siden av dem. \n\nSå takk. Takk for at du vinka meg bort til deg. For at du delte din historie. Den betyr noe. For meg. Og mitt virke. Som en av disse politikerne. Takk.

2023-09-10 15:52:36

Orginalt innlegg på Facebook

Gjennom en valgkamp treffer du utrulig mye folk. Noen flyktig, et kort hei. Vil du ha en brosjyre fra SV? Godt valg! \n\nMen noen møter setter seg. Og jeg blir sittende å tenke. Som etter det aller siste møtet jeg hadde på Nordre gate i Trondheim. Den siste lørdagen før valgdagen. \n\nVi hadde begynt å pakke ned valgmaterialet. Vi var en tre fire stykker igjen. Rett ved oss kom en eldre mann med sin kone i rullestol. Han satt seg ned på benken ved siden av oss. \n\nEtter ei stund reiste han seg opp og vinka på meg. Jeg vil snakke med deg sa han. Han hadde kjent meg igjen som en av disse politikerne. \n\nJeg skal innrømme at jeg sukka inni meg. Jeg var sliten og ville ikke mer. Men jeg gikk bort, og satt meg på benken ved siden av han. \n\nHan ville fortelle meg deres historie. Hun var dement. Og bodde på hjem. Han fortalte om hvordan hun ble forsøkt holdt i seng. Enklere sånn. Var hun oppe og gikk måtte hun passes ekstra på. Han hadde i fire år jobba knallhardt for at kona skulle få røre seg. «Ja for du rører deg hele tiden mens vi snakker», sa han til meg. «Du klør deg i hodet. Du flytter beina dine. Du aksler deg. Du snur deg. Du gjør det fordi hjernen din sier du skal gjøre det. Du gjør det ubevisst. Den dagen du slutter å røre deg gir du hjernen beskjed om at du skal dø. Jeg vil ikke at min kone skal dø.»\n\nSå han kjempa for at hu skulle få røre seg. For at hu skulle få gå. For det kunne hun. Og han vant tilslutt gjennom med det. Men som han sa. «Det handler jo om bemanning. Vi må ha fler folk.» \n\nOg han fortalte om hvordan ansiktet hennes lyste opp da hu fikk røre seg. Hvordan hele hu ble gladere. \n\nHele tiden mens vi satt der så han bort på kona si. Passa på henne. «Hu snakke helt gresk for mæ. Hu har mista språket» sa han, da hu sa noe. «Hu trur æ skjønne ka hu si.» Kjærligheten han viste henne var fin, og forferdelig sår. \n\nKona ville flere ganger opp og gå. Men det ville ikke gått så bra med asfalten på Nordre gate. Så han løfta henne gang på gang tilbake i rullestolen. \n\nJeg fikk sjansen til å spørre han om livet deres. De var født i 1937 og 1938. Litt yngre enn mine egne besteforeldre var. De hadde i 1956 meldt seg inn i det partiet som sloss for likhet og frihet. Men hadde meldt seg ut på åttitallet. «Æ villa ha trikken» sa han. «Du e jo opptatt av miljø» sa han til meg. Jeg måtte le og si ja. Norges første miljøvernminister hadde ringt han for å få han til å stemme ned trikken. «Men det e jo du som har lært mæ å ta vare på blomstern, på miljøet», hadde han sagt til den tidligere ministeren som ringte. \n\nHan meldte seg ut. Starta et nytt parti. Fikk trikken på skinnene igjen. Jeg husker de årene godt sjøl. \n\nHan meldte seg aldri inn i sitt gamle parti igjen. Men han stemmer fortsatt. Jeg veit ikke på hvem. \n\nVi satt ei god stund og prata. Jeg spurte om de ville ha den siste slant med kaffe vi hadde. Det ville de gjerne. Det vil si. Han sa de bare kunne ha en kopp. Den delte han kjærlig med kona. \n\nMidt i koppen innså han at kona begynte å bli sliten. Han ga meg koppen. Reiste seg. Stilte seg bak rullestolen og sa at nå skulle de hjem. Så trillet han avgårde. Igjen satt jeg. Med et møte rikere. Med mange tanker. Og glad for at jeg trossa ønsket om å avslutte dagen og slippe å sette meg ned. På benken. Ved siden av dem. \n\nSå takk. Takk for at du vinka meg bort til deg. For at du delte din historie. Den betyr noe. For meg. Og mitt virke. Som en av disse politikerne. Takk.