I dag holdt jeg en viktig tale til KrFs landsstyre. Den kan du lese her: Gode KrF-ere! Vi våknet opp til dypt alvorlige nyheter fra Damaskus. Vi har alle de siste dagene sett bildene fra Syria. Små barn bæres ut på bårer, rammet av lammende klorgass.. Det gjør dypt inntrykk å se konsekvensene av kjemiske våpen. Det er ikke bare forferdelig, men det er også krigsforbrytelser og et klart brudd med internasjonale konvensjoner. Det er ingen tvil om at slike angrep må medføre internasjonale reaksjoner; de kan ikke skje ustraffet. USA, Frankrike og Storbritannia har nå gjennomført luftangrep mot Syria. FNs generalsekretær Antonio Guterres oppfordrer nå alle medlemsland til å vise tilbakeholdenhet og ikke bidra til en eskalering av situasjonen. Det er en oppfordring jeg slutter meg fullt og helt til, slik utenriksminister Ine Eriksen Søreide også gjør. Dette illustrerer for all verden hvor kritisk det er at reelle fredsforhandlinger kommer i gang og en fredsløsning kan komme på plass. Gode KrF-ere, Det er ikke bare det siste døgns hendelser som minner oss om at viktige verdier er i spill. Vi ser terror. Vi ser fellesskap som sprekker. Vi ser mennesker som legger på flukt til vårt kontinent. Vi ser populister som gjør det de kan for å gjøre situasjonen verre. Det får konsekvenser. Vi ser utviklingen i Polen. Vi ser Ungarn. Vi ser høyreekstreme som igjen tør å marsjere i gatene. I Norge lusker de seg ut når det er mørkt. 9. april våget de seg til å henge opp høyreekstreme bannere på minnesmerker etter 2. verdenskrig. Mange har glemt. Mange lukker øynene. Jeg tror Norge har motstandskraft mot de kreftene vi ser rundt oss. Men da må vi kjempe for å bevare alt det gode vi har. Kjempe for verdiene våre. Gode verdier er ingen selvfølge. Vi må ta vare på den høye tilliten mellom folk - og mellom folk og folkevalgte. Gjøre det vi kan for å redusere de økonomiske forskjellene. Ta vare på den lave arbeidsløsheten. Gjøre det vi kan for å skape et samfunn som inkluderer, fremfor å ekskludere. Hva skjer med de som faller utenfor? De med hull i CV-en? Det er mange grupper som risikerer å havne utenfor. De unge uføre. Personer uten jobb. Mennesker med psykiske utfordringer. Og mange flere. En av gruppene jeg er mest bekymret for, er de som få snakker om, de som nå kan sorteres bort. De som ikke passer inn. De som er uønsket – for å bruke tittelen fra en veldig god bok. For eksempel kan moderne medisinsk teknologi føre til at det så å si ikke vil bli født mennesker med Downs syndrom i fremtiden. Hvis vi begynner med Downs syndrom – hvor stopper vi? Her endres spillereglene fort. Arbeiderpartiet har i lang tid vist en grunnleggende mangel på forståelse for mange av disse etiske dilemmaene. Høyre har vært en av våre allierte her, men forrige helg så vi hvordan Høyres landsmøte dessverre valgte å ta store skritt i liberaliserende retning innenfor bioteknologien og bort fra barnas rettigheter. De uttrykker riktignok en prisverdig motstand mot å få et sorteringssamfunn. Men jeg frykter for hva som skjer når barn i større grad blir en rettighet for voksne. Da endres synet på hva et menneske og verdien til et menneske er. Da kan veien bli kort til at barn lages på bestilling og man etter hvert kan velge ut og kanskje også betale for ønskede egenskaper og arveanlegg. Det er en farlig vei dersom barn blir et middel fremfor et mål. Debatten om designerbabyer er nærmere enn vi tror. Jaget etter det perfekte preger stadig flere. Da får vi et samfunn der det menneskelige mangfoldet gradvis viskes ut. Vi som fulgte Høyres landsmøte fra sofaen, hørte at argumenter om likestilling, frihet for den enkelte voksne og etterspørsel, vant gjennom. Det ble sagt at «vi ikke kan forby noe når det er etterspørsel etter det». Argumenter om barnets rettigheter, synet på barn, biologiens betydning og faren for mer sortering, tapte dessverre. I etterkant av landsmøtevedtakene var det mange på den tapende siden som var opptatt av å slå fast at Høyre fortsatt skal være en alliert for KrF i kampen mot sorteringssamfunnet. Jeg håper de har rett. Høyres nestleder og helseminister Bent Høie sa etter å ha tapt på sitt eget landsmøte at nå må KrF senke skuldrene. Nei, Bent. Vi kommer ikke til å senke skuldrene. Vi kommer ikke til å gi oss. Vi er klare til kamp for barnas skyld. Den første testen får vi ved behandlingen av bioteknologimeldingen i Stortinget denne våren. Jeg vil utfordre statsminister og Høyre-leder Erna Solberg: Vil hun stå ved kampen mot sorteringssamfunnet og støtte KrFs forslag? Gode dere, Dette er en viktig helg for KrF og vår ferd videre i norsk politikk. Helt siden vi var små har vi hørt historier og fortellinger. Om hvor vi kommer fra. Hvor vi er. Og hvor vi skal. De store fortellingene om en himmel spent over livet. De små historiene om hverdagens øyeblikk. Historier og fortellinger er en så viktig del av menneskelivet at vi ikke kan unngå å bruke dem, like dem og ville ha mer av dem. Fordi de viser oss røttene våre samtidig som de peker på retningen for fremtiden og gir oss vind i seilene. Informasjon alene klarer ikke nå gjennom til oss. Vi trenger nettopp historiene og fortellingene å feste informasjonen på. Det er da den sitter. I 2000 år har for eksempel fortellingen om den barmhjertige samaritan vært levende og satt sitt preg på verden. Så store ambisjoner har jeg ikke for KrFs fortelling, men jeg vil forsøke å tegne et bilde av hvilket samfunn vi ønsker oss, hva våre idealer og mål er. Hvilke utfordringer i samfunnet som er viktigst for oss. «Vi forsto den tid vi levde i og ga svar menneskene trodde på.» Det var ordene Trygve Bratteli brukte da han ble bedt om å oppsummere Arbeiderpartiets suksess etter krigen. Nå skriver vi 2018. Det første spørsmålet vi bør stille er: Hva er det som preger tiden vi lever i? Hvilke utfordringer er det nordmenn kjenner på? I Norge har de fleste det veldig bra og lever gode liv. Samtidig er det noen urovekkende utviklingstrekk som preger tiden vi lever i og som skaper bekymring. La meg peke på tre viktige utfordringer KrF skal svare på fremover; forvitringen av våre kristne røtter og viktige fellesverdier, den manglende inkluderingen fra livets start til livets slutt og de voksende globale utfordringene. 1. For det første er det fare for at Norges viktige fellesverdier og tradisjoner forvitrer. Det kan bety en svekking av våre kristne røtter og det etiske kompasset som har gjort Norge til et godt land å bo i. Det dreier seg også om tilliten mellom folk, selve samfunnslimet. Både den teknologiske utviklingen og innvandringen fører til en opplevelse av en verden i stor forandring. Kjenner vi våre røtter kan vi møte slike utfordringer med trygghet og åpenhet. Vi har ulike kulturer. Ulike verdier. Polariseringen blir tydeligere og det er fellesskapet som kan bli stående som taper. Et samfunn i forandring trenger forankring. Vi lever i en tid der snakk om etikk og normer, personlig ansvar for dine handlinger og krav om folkeskikk og respekt for andre, har blitt oppfattet som uttrykk for gammeldags moralisme og pekefingermentalitet. Det er det ikke. Det er verdier som er verdt å ta vare på. Alt for lenge har den misforståtte tanken om at alle verdier er like gode, fått dominere. Som at det ikke finnes noe som er rett og galt. Vi kan ende opp med et kaldere samfunn. Mer enn noen gang trenger vi noe som er felles. At vi bygger noe felles. Noe solid. 2. For det andre er vi i ferd med å få et samfunn med manglende inkludering fra livets start til livets slutt. Vi risikerer å få et sorteringssamfunn der mennesker velges bort før de blir født og stemples ut når de er gamle. Jeg har allerede vært inne på temaet: Ja, sortering skjer allerede! 9 av 10 barn med påvist Downs syndrom blir sortert bort i Norge. Hvis vi utstyrer oss med en menneskelig rangstige, vil vi alle før eller siden havne nederst på den. Alle kan vi oppleve at livet rakner. Det handler ikke bare om ”de andre” – det handler om oss alle. Når vi er i vår beste alder, friske og produktive, er vi på toppen av det menneskelige hierarkiet. Men når vi blir eldre og syke og ute av stand til å produsere, havner vi nederst. Vi står i fare for å få et samfunn der de små og nære fellesskapene forvitrer og flere blir ensomme og faller utenfor. Når enhver skal være sin egen lykkes smed, fører det til at flere står alene. Vi er i ferd med å få et samfunn der systemer blir viktigere enn mennesker, og der det du presterer er viktigere enn den du er. Samtidig har det offentlige fratatt familien, frivilligheten og lokalmiljøene mye av deres ansvar – og dermed svekket de nære relasjonene og de nære fellesskapenes betydning. Mange kjenner ikke naboene sine. Vi stoler ikke like mye på hverandre. Vi setter opp flere gjerder, har bedre låser i dørene og er mer mistroiske mot hverandre. En av de aller tristeste avisreportasjene jeg har lest var om et av de menneskene som døde uten at det kom en eneste person i begravelsen. Vi står i fare for å få et kaldere samfunn der flere føler seg utenfor og der flere blir overlatt til seg selv. Et sånt samfunn vil ikke jeg ha. Vi kan ikke vedta at folk skal få venner, men vi kan legge til rette for møteplasser der folk kan treffe andre. Vi er i ferd med å få et samfunn med økende forskjeller, der færre kjenner seg verdsatt av fellesskapet, uten mulighet til å bidra og bruke sine evner. Utenforskap er en av våre største utfordringer. Vi ser økende sosiale forskjeller og en barnefattigdom som betyr at ikke alle barn har like muligheter. En uakseptabel høy andel av de som er i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. For et parti som står i haugiansk tradisjon er dette svært urovekkende. Vi kan ikke ha et samfunn der «fellesskap» er synonymt med «offentlig». Fellesskapet er langt mer enn staten og det offentlige styringsapparatet og velferdstilbudet. 3. For det tredje har vi de voksende globale utfordri

2018-04-14 20:24:45

Orginalt innlegg på Facebook