Harry Belafonte har gått bort. Han var en superstjerne. Fascinerende i seg selv, med ikoniske låter og en glødende karisma på scenen og lerretet som sjarmerte kvinner over hele verden i senk - også meg, men det skal jeg komme tilbake til. Grunnen til at han var og er et av mine store forbilder var innsatsen hans for borgerrettsbevegelsen i USA. Harry Belafonte hadde en sterk overbevisning og mot til å stå opp for det han mente var riktig: at de diskriminerende lovene mot afroamerikanere skulle opphøre og at de skulle få muligheten til å stemme. Senere engasjerte han seg i kampen mot apartheid og organiserte “We Are The World”-kampanjen som en respons på sultkatastrofen i Etiopia. Han kjempet ikke bare med ord eller gjennom kunsten, men satte også sitt eget liv i fare og brukte sin status som superstjerne til å være med å endre USA og verden i en kritisk tid.\n\nJeg skriver dette fordi hans og andre enkeltmenneskers innsats for en bedre verden er noe av det som gir meg håp. Da afroamerikanere i USA var fratatt helt sentrale rettigheter, politiet angrep dem eller beskyttet dem som gjorde det, voldelige kamper utspilte seg og verden så mørk ut - var det enkeltmennesker som klarte å mobilisere millioner av mennesker og gi dem håp om at en bedre verden er mulig. \n\nMange kjenner kanskje best til The Banana Boat Song. Og noen kjenner kanskje også til mer av Harry Belafontes historie enn jeg gjorde før jeg møtte ham i 2012. Harry Belafonte var aktiv gjennom noen av de mest kjente aksjonene i borgerrettsbevegelsen. Han hadde i perioder daglig kontakt med Martin Luther King Jr og satt ved siden av kona hans Corretta da han ble gravlagt. Det startet med bussboikotten i Alabama da Rosa Parks nektet å gi buss-setet sitt til en hvit passasjer i desember 1955. Våren 1956, mens boikotten fortsatt pågikk, møtte Martin Luther King og Harry Belafonte hverandre og Belafonte bestemte seg for å engasjere seg dypt i borgerrettsbevegelsen. I 1956 arrangerte han en veldedighetskonsert for å støtte bussboikotten i Alabama og i årene som kom fikk han med seg sine Hollywood-venner til ulike arrangementer som da Martin Luther King holdt talen da han sa “I Have A Dream” i Washington, eller under demonstrasjonene i Selma i Montgomery (se filmen!). \n\nDet jeg husker best fra selvbiografien hans “My Song” fra 2011 var når han forteller om hvordan han og skuespiller Sidney Portier brukte sin kjendisstatus til å få levert penger til frivillige for borgerrettsbevegelsen i Mississippi. Ku Klux Klan og andre forsøkte å hindre afroamerikanere fra å stemme i valget. Derfor engasjerte borgerrettsbevegelsen frivillige for å sørge for at afroamerikanere fikk registrert seg og stemt i Mississippi. De frivillige ble utsatt for vold fra både Ku Klux Klan og lokalt politi. Situasjonen eskalerte voldsomt og sommeren 1964 ble tre frivillige bortført og slått i hjel av Ku Klux Klan. Borgerrettsbevegelsen visste ikke hvordan de skulle få inn penger til de frivillige. Selv om det var ekstremt farlig, dro Harry Belafonte og Sidney Portier personlig til Mississippi for å overlevere penger. På veien ble de jaget av en bil og skutt på av Ku Klux Klan-medlemmer. Skjoldet deres var kjendisstatusen. Det ville være dårlig PR å skade eller drepe to folkekjære skuespillere og musikere.\n\nI 2012 var jeg så heldig å få tilbringe noen dager sammen med Harry Belafonte og kona Pamela da de besøkte Norge. Jeg jobbet i Melafestivalen og vi hadde invitert Harry Belafonte til Norge for å fortelle om sitt liv og hvorfor kunsten er viktig i politiske bevegelser. Han sjarmerte og trollbandt alle. Jeg var målløs av beundring både for innsatsen etter to dager med back-to-back portrettintervjuer (han var jo tross alt 86!), men mest for det politiske engasjementet og livshistorien. De samtalene vi hadde gjennom de dagene han tilbrakte i Oslo, brant seg fast i minnet og hjertet. Jeg rotet det selvfølgelig til i en situasjon da vi skulle finne bakveien til Klingenberg der han skulle opptre, men etter å ha stått foran døren til søppelrommet ved siden av i en god del minutter spurte han bare pent om det kanskje ikke var neste dør. Da han dro fra Oslo, var jeg mer starstruck enn jeg var før han kom. Jeg er vanligvis veldig lite opptatt av kjendiser og glamour, men jeg kjenner på en dyp takknemlighet for å ha møtt akkurat ham. \n\nHan var en levende legende. Nå er han borte, men han har for lengst satt sitt tydelige stempel på ettertiden - både gjennom kunsten og politikken gjorde han verden til et bedre sted.

2023-04-25 22:02:09

Orginalt innlegg på Facebook

Harry Belafonte har gått bort. Han var en superstjerne. Fascinerende i seg selv, med ikoniske låter og en glødende karisma på scenen og lerretet som sjarmerte kvinner over hele verden i senk - også meg, men det skal jeg komme tilbake til. Grunnen til at han var og er et av mine store forbilder var innsatsen hans for borgerrettsbevegelsen i USA. Harry Belafonte hadde en sterk overbevisning og mot til å stå opp for det han mente var riktig: at de diskriminerende lovene mot afroamerikanere skulle opphøre og at de skulle få muligheten til å stemme. Senere engasjerte han seg i kampen mot apartheid og organiserte “We Are The World”-kampanjen som en respons på sultkatastrofen i Etiopia. Han kjempet ikke bare med ord eller gjennom kunsten, men satte også sitt eget liv i fare og brukte sin status som superstjerne til å være med å endre USA og verden i en kritisk tid.\n\nJeg skriver dette fordi hans og andre enkeltmenneskers innsats for en bedre verden er noe av det som gir meg håp. Da afroamerikanere i USA var fratatt helt sentrale rettigheter, politiet angrep dem eller beskyttet dem som gjorde det, voldelige kamper utspilte seg og verden så mørk ut - var det enkeltmennesker som klarte å mobilisere millioner av mennesker og gi dem håp om at en bedre verden er mulig. \n\nMange kjenner kanskje best til The Banana Boat Song. Og noen kjenner kanskje også til mer av Harry Belafontes historie enn jeg gjorde før jeg møtte ham i 2012. Harry Belafonte var aktiv gjennom noen av de mest kjente aksjonene i borgerrettsbevegelsen. Han hadde i perioder daglig kontakt med Martin Luther King Jr og satt ved siden av kona hans Corretta da han ble gravlagt. Det startet med bussboikotten i Alabama da Rosa Parks nektet å gi buss-setet sitt til en hvit passasjer i desember 1955. Våren 1956, mens boikotten fortsatt pågikk, møtte Martin Luther King og Harry Belafonte hverandre og Belafonte bestemte seg for å engasjere seg dypt i borgerrettsbevegelsen. I 1956 arrangerte han en veldedighetskonsert for å støtte bussboikotten i Alabama og i årene som kom fikk han med seg sine Hollywood-venner til ulike arrangementer som da Martin Luther King holdt talen da han sa “I Have A Dream” i Washington, eller under demonstrasjonene i Selma i Montgomery (se filmen!). \n\nDet jeg husker best fra selvbiografien hans “My Song” fra 2011 var når han forteller om hvordan han og skuespiller Sidney Portier brukte sin kjendisstatus til å få levert penger til frivillige for borgerrettsbevegelsen i Mississippi. Ku Klux Klan og andre forsøkte å hindre afroamerikanere fra å stemme i valget. Derfor engasjerte borgerrettsbevegelsen frivillige for å sørge for at afroamerikanere fikk registrert seg og stemt i Mississippi. De frivillige ble utsatt for vold fra både Ku Klux Klan og lokalt politi. Situasjonen eskalerte voldsomt og sommeren 1964 ble tre frivillige bortført og slått i hjel av Ku Klux Klan. Borgerrettsbevegelsen visste ikke hvordan de skulle få inn penger til de frivillige. Selv om det var ekstremt farlig, dro Harry Belafonte og Sidney Portier personlig til Mississippi for å overlevere penger. På veien ble de jaget av en bil og skutt på av Ku Klux Klan-medlemmer. Skjoldet deres var kjendisstatusen. Det ville være dårlig PR å skade eller drepe to folkekjære skuespillere og musikere.\n\nI 2012 var jeg så heldig å få tilbringe noen dager sammen med Harry Belafonte og kona Pamela da de besøkte Norge. Jeg jobbet i Melafestivalen og vi hadde invitert Harry Belafonte til Norge for å fortelle om sitt liv og hvorfor kunsten er viktig i politiske bevegelser. Han sjarmerte og trollbandt alle. Jeg var målløs av beundring både for innsatsen etter to dager med back-to-back portrettintervjuer (han var jo tross alt 86!), men mest for det politiske engasjementet og livshistorien. De samtalene vi hadde gjennom de dagene han tilbrakte i Oslo, brant seg fast i minnet og hjertet. Jeg rotet det selvfølgelig til i en situasjon da vi skulle finne bakveien til Klingenberg der han skulle opptre, men etter å ha stått foran døren til søppelrommet ved siden av i en god del minutter spurte han bare pent om det kanskje ikke var neste dør. Da han dro fra Oslo, var jeg mer starstruck enn jeg var før han kom. Jeg er vanligvis veldig lite opptatt av kjendiser og glamour, men jeg kjenner på en dyp takknemlighet for å ha møtt akkurat ham. \n\nHan var en levende legende. Nå er han borte, men han har for lengst satt sitt tydelige stempel på ettertiden - både gjennom kunsten og politikken gjorde han verden til et bedre sted.