Solid fra Seher Aydar og Stian Bragtvedt i dagens Klassekampen: «Det er ingen motsetning mellom våpenhjelp og støtte til fredsforhandlinger. Tvert imot henger våpenhjelp uløselig sammen med hva slags vilkår en fred forhandles fram på. Skal det bli en fred på noe annet enn angriperens premisser, må støtten til forsvarskampen være materiell, ikke bare symbolsk.»\n\nHer er kronikken i sin helhet: \nSJØLRÅDERETTEN MÅ FORSVARES\n\nArnljot Ask har rett i at spørsmålet om våpenstøtte til Ukrainas forsvarskamp er en vanskelig avveining. For å gjøre en riktig avveining, må vi ha et riktig faktagrunnlag. Her bidrar Ask på flere punkter til forvirring framfor klarhet:\n \nHovedpoenget virker å være at våpenstøtte til Ukraina er lik NATO-støtte. Det er en feilslutning, som også gjør antiimperialismen og NATO-motstanden i Norge forsvinnende liten og smal. Vi er mange som både er prinsipielle antiimperialister, tilhengere av norsk våpenhjelp til ukrainernes forsvarskamp og motstandere av NATO.\n \nAsk skriver at hvis Rødt støtter våpenhjelp vil vi «bli delaktige i avvisning av fredsforhandlinger». Flere land er mye mer frampå med fredsinitiativer enn Norge (og her mener Rødt at Norge må bidra langt mer aktivt). Men disse landene gir også våpen til Ukrainas forsvarskamp. \n\nDet er ingen motsetning mellom våpenhjelp og støtte til fredsforhandlinger. Tvert imot henger våpenhjelp uløselig sammen med hva slags vilkår en fred forhandles fram på. Skal det bli en fred på noe annet enn angriperens premisser, må støtten til forsvarskampen være materiell, ikke bare symbolsk.\n \nAsk skriver at våpenleveransene «er organisert og styrt av USA/Nato». Det stemmer ikke. Norsk våpenhjelp til Ukraina bestemmes og gjennomføres direkte av Norge eller i samarbeid med andre land. Stortinget vedtar rammene for all støtte til Ukraina, og konsulteres for hvert enkelt militære bidrag. Transporten koordineres og gjennomføres av Forsvaret.\n \nDet finnes også internasjonale fond hvor Norge bidrar økonomisk til våpenstøtte. Ingen av disse ledes av NATO. NATO har derimot en rolle i koordinering og innkjøp av ikke-dødelig militært materiell til Ukraina, som sanitet og sikkerhetsutstyr, med det såkalte CAP-fondet. Vi har ikke registrert noen ta til orde for at Rødt skal gå mot norsk støtte til denne typen militært B-materiell.\n \nIngen av oss kommer utenom at Norge er et NATO-land. Så lenge Norge er medlem, kan man hevde at enhver norsk støtte til Ukraina derfor kommer med en indirekte NATO-kobling, enten vi liker det eller ei. Det er et svakt argument både mot våpenhjelp og mot NATO, og den logiske konsekvensen av det er en prinsipiell motstand mot så godt som all våpenstøtte til Ukraina. Da ville ikke Ukraina lenger kunne forsvare seg, og blitt underlagt russisk okkupasjon.\n \nAsk skriver selv at «Argumentet fra de som har skiftet syn på våpenhjelpa, om at Ukraina ville vært helt okkupert av Russland dersom de ikke hadde fått våpenhjelp, har ikke noen dekning i de faktiske forholdene.» Dette begrunnes med at Ukraina hadde mottatt våpenhjelp fra flere land, hvorav Norge var den 6. største leverandøren fram til høsten 2022. Med dette understreker Ask egentlig vårt poeng:\n \nUkraina var og er helt avhengig av våpenhjelp. Noe har kommet fra Norge, det meste fra andre land. Fra flere kilder framkommer det nå at Ukraina har problemer med å få tilstrekkelige forsyninger til sitt militære forsvar. Ifølge lekkasjer fra amerikanske dokumenter kan det avgjørende luftforsvaret, som har hindret Russland i å ta kontroll over det ukrainske luftrommet med jagerfly, på kort tid gå tomt.\n \nDet kan virke som om Ask begrunner sin feilaktige påstand om at USA og NATO styrer norske våpendonasjoner med at ukrainernes kamp for selvråderett – retten til å forsvare seg mot okkupasjonen, også med våpen i hånd, og å be om internasjonal støtte til dette – er «fletta sammen» med det han omtaler som borgerkrigen i Ukraina siden 2014 og stormaktsrivaliseringen mellom Russland og USA som har pågått i over 70 år.\n \nForsvaret av Norge i 1940 var fletta inn i stormaktsrivalisering. Det samme gjaldt Vietnam-krigen. Hvis det teoretisk sett hadde vært et stortingsflertall i Norge i 1970 for våpenhjelp til FNL, vet vi ikke om Ask ville vært mot det. Men det er den logiske konsekvensen av Ask bruker stormaktsrivalisering som hovedargument mot våpenhjelp. I tillegg underspiller Ask Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim i 2014 ved å redusere dette til en «borgerkrig».\n \nNår vi skal gjøre en riktig avveining om norsk våpenstøtte til Ukrainas forsvarskamp, må vi foreta en selvstendig vurdering der vi verken faller for russisk eller amerikansk propaganda. Vi må passe oss for å redusere ukrainerne til en brikke på sjakkbrettet, for dét er det imperialistmaktene som gjør, ikke antiimperialistene. Selv om stormakter selvfølgelig har sine interesser, er ukrainernes kamp for selvråderett det viktigste spørsmålet.\n \nKjernen i vår uenighet ligger muligens i Asks formulering om at «Vår motstand mot å gi våpen via Nato er en politisk markering, som ikke har hatt noen praktisk betydning.» Vi mener Rødt skal følge en linje om at den politikken vi står for, også er den politikken vi ønsker gjennomført. \n\nHvis Rødt mener Norge ikke skal gi våpen, må vi mene at Norge skal stanse våpenhjelpen. Og hvis vi mener Norge ikke skal gi våpen på grunn av stormaktsrivalisering, kan vi heller ikke mene at andre land skal gi våpen. Da blir Ukraina overlatt til den imperialistiske angrepsmakten.\n \nEn antiimperialisme som bare er teoretisk og ment for markeringer er lite verdt. Vi må være antiimperialister i praksis, og støtte de som blir angrepet og kjemper, slik vi best kan.

2023-04-15 12:37:21

Orginalt innlegg på Facebook

Solid fra Seher Aydar og Stian Bragtvedt i dagens Klassekampen: «Det er ingen motsetning mellom våpenhjelp og støtte til fredsforhandlinger. Tvert imot henger våpenhjelp uløselig sammen med hva slags vilkår en fred forhandles fram på. Skal det bli en fred på noe annet enn angriperens premisser, må støtten til forsvarskampen være materiell, ikke bare symbolsk.»\n\nHer er kronikken i sin helhet: \nSJØLRÅDERETTEN MÅ FORSVARES\n\nArnljot Ask har rett i at spørsmålet om våpenstøtte til Ukrainas forsvarskamp er en vanskelig avveining. For å gjøre en riktig avveining, må vi ha et riktig faktagrunnlag. Her bidrar Ask på flere punkter til forvirring framfor klarhet:\n \nHovedpoenget virker å være at våpenstøtte til Ukraina er lik NATO-støtte. Det er en feilslutning, som også gjør antiimperialismen og NATO-motstanden i Norge forsvinnende liten og smal. Vi er mange som både er prinsipielle antiimperialister, tilhengere av norsk våpenhjelp til ukrainernes forsvarskamp og motstandere av NATO.\n \nAsk skriver at hvis Rødt støtter våpenhjelp vil vi «bli delaktige i avvisning av fredsforhandlinger». Flere land er mye mer frampå med fredsinitiativer enn Norge (og her mener Rødt at Norge må bidra langt mer aktivt). Men disse landene gir også våpen til Ukrainas forsvarskamp. \n\nDet er ingen motsetning mellom våpenhjelp og støtte til fredsforhandlinger. Tvert imot henger våpenhjelp uløselig sammen med hva slags vilkår en fred forhandles fram på. Skal det bli en fred på noe annet enn angriperens premisser, må støtten til forsvarskampen være materiell, ikke bare symbolsk.\n \nAsk skriver at våpenleveransene «er organisert og styrt av USA/Nato». Det stemmer ikke. Norsk våpenhjelp til Ukraina bestemmes og gjennomføres direkte av Norge eller i samarbeid med andre land. Stortinget vedtar rammene for all støtte til Ukraina, og konsulteres for hvert enkelt militære bidrag. Transporten koordineres og gjennomføres av Forsvaret.\n \nDet finnes også internasjonale fond hvor Norge bidrar økonomisk til våpenstøtte. Ingen av disse ledes av NATO. NATO har derimot en rolle i koordinering og innkjøp av ikke-dødelig militært materiell til Ukraina, som sanitet og sikkerhetsutstyr, med det såkalte CAP-fondet. Vi har ikke registrert noen ta til orde for at Rødt skal gå mot norsk støtte til denne typen militært B-materiell.\n \nIngen av oss kommer utenom at Norge er et NATO-land. Så lenge Norge er medlem, kan man hevde at enhver norsk støtte til Ukraina derfor kommer med en indirekte NATO-kobling, enten vi liker det eller ei. Det er et svakt argument både mot våpenhjelp og mot NATO, og den logiske konsekvensen av det er en prinsipiell motstand mot så godt som all våpenstøtte til Ukraina. Da ville ikke Ukraina lenger kunne forsvare seg, og blitt underlagt russisk okkupasjon.\n \nAsk skriver selv at «Argumentet fra de som har skiftet syn på våpenhjelpa, om at Ukraina ville vært helt okkupert av Russland dersom de ikke hadde fått våpenhjelp, har ikke noen dekning i de faktiske forholdene.» Dette begrunnes med at Ukraina hadde mottatt våpenhjelp fra flere land, hvorav Norge var den 6. største leverandøren fram til høsten 2022. Med dette understreker Ask egentlig vårt poeng:\n \nUkraina var og er helt avhengig av våpenhjelp. Noe har kommet fra Norge, det meste fra andre land. Fra flere kilder framkommer det nå at Ukraina har problemer med å få tilstrekkelige forsyninger til sitt militære forsvar. Ifølge lekkasjer fra amerikanske dokumenter kan det avgjørende luftforsvaret, som har hindret Russland i å ta kontroll over det ukrainske luftrommet med jagerfly, på kort tid gå tomt.\n \nDet kan virke som om Ask begrunner sin feilaktige påstand om at USA og NATO styrer norske våpendonasjoner med at ukrainernes kamp for selvråderett – retten til å forsvare seg mot okkupasjonen, også med våpen i hånd, og å be om internasjonal støtte til dette – er «fletta sammen» med det han omtaler som borgerkrigen i Ukraina siden 2014 og stormaktsrivaliseringen mellom Russland og USA som har pågått i over 70 år.\n \nForsvaret av Norge i 1940 var fletta inn i stormaktsrivalisering. Det samme gjaldt Vietnam-krigen. Hvis det teoretisk sett hadde vært et stortingsflertall i Norge i 1970 for våpenhjelp til FNL, vet vi ikke om Ask ville vært mot det. Men det er den logiske konsekvensen av Ask bruker stormaktsrivalisering som hovedargument mot våpenhjelp. I tillegg underspiller Ask Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim i 2014 ved å redusere dette til en «borgerkrig».\n \nNår vi skal gjøre en riktig avveining om norsk våpenstøtte til Ukrainas forsvarskamp, må vi foreta en selvstendig vurdering der vi verken faller for russisk eller amerikansk propaganda. Vi må passe oss for å redusere ukrainerne til en brikke på sjakkbrettet, for dét er det imperialistmaktene som gjør, ikke antiimperialistene. Selv om stormakter selvfølgelig har sine interesser, er ukrainernes kamp for selvråderett det viktigste spørsmålet.\n \nKjernen i vår uenighet ligger muligens i Asks formulering om at «Vår motstand mot å gi våpen via Nato er en politisk markering, som ikke har hatt noen praktisk betydning.» Vi mener Rødt skal følge en linje om at den politikken vi står for, også er den politikken vi ønsker gjennomført. \n\nHvis Rødt mener Norge ikke skal gi våpen, må vi mene at Norge skal stanse våpenhjelpen. Og hvis vi mener Norge ikke skal gi våpen på grunn av stormaktsrivalisering, kan vi heller ikke mene at andre land skal gi våpen. Da blir Ukraina overlatt til den imperialistiske angrepsmakten.\n \nEn antiimperialisme som bare er teoretisk og ment for markeringer er lite verdt. Vi må være antiimperialister i praksis, og støtte de som blir angrepet og kjemper, slik vi best kan.