Reisebrev fra New Zealand.\n\nEtter å ha krysset tolv tidssoner for en uke siden er jeg på vei tilbake til fedrelandet. Og moderlandet. Kvernaland, Jæren, Rogaland, Norge, Europa. Stedet jeg kaller hjem. \n\nMange inntrykk og opplevelser har kommet min vei gjennom uken. Jeg har reist så langt fra hjemme som man kan komme. Samtidig har jeg aldri følt meg så nære hjemme. \n\nBehovet for relasjoner er universelt. \n\nPå komitereise med Utdannings- og forskningskomiteen har vi særlig sett på utdanningssystemet og hvordan en har jobbet med urbefolkningen, for å inkludere dem. \n\nFor en jærbu er det langt til steder hvor samene har bodd og bor. Det er en kultur som er ganske fjern for meg, på samme tid som den er nær. Samtidig som at vi besøker et sted så langt fra nord som en kommer er deres livsgrunnlag i aller høyeste grad en del av samfunnsdebatten hjemme i Norge.\n\nUrfolkenes historie står sterkt i New Zealand. Nå. Det har skjedd gradvis etter at Treaty of Watangi ble underskrevet i 1840, og at Maoriene gradvis har tatt tilbake sin plass i New Zealand. \n\nI skolesystemet har New Zealand gjennom de siste 30 årene jobbet aktivt for å anerkjenne Malrienes språk, kultur og levemåte. \n\nFordommer, holdninger, rasisme og uvitenhet har hatt sitt rotfeste også her. Og finnes fortsatt. Mennesker som har sin plass, som prøver å finne sin plass, eller som har blitt frarøvet sin. New Zealand har kommet langt, men fremdeles preges folk av at de settes i båser, noe som resulterer i ulike muligheter. \n\nPå reisen fikk vi møte barnehagebarn og studenter som alle hadde egne historier og drømmer. De har alle blitt møtt ulikt, avhengig av hvem de er.\n\nVerdenshistorien består av flere slike historier. \n\nFelles for alle historiene er at vi alle hører til et sted. Eller at vi ønsker å høre til et sted. Og at vi ønsker å beholde vår identitet. \n\nVi har alle et opphav. Vi er formet av tiden vi lever i, men også av de valgene våre forfedre tok. Vi har et valg for fremtiden, og et eget ansvar for å forme den. \n\nForandre for å bevare.\n\nUken har gitt meg mange refleksjoner. \n\nMitt politiske engasjement startet med min tids kvinnekamp, som fremdeles handler om å få delta på like vilkår. Senere har jeg forstått at denne kampen består av flere lag og flere kamper. Fra kvinnekampen som har pågått i århundrer, til kampen for dem med minoritetsbakgrunn og funksjonsnedsettelser og så videre.. \n\nIngen nevnt ingen glemt har noe for seg.\n\nFor i vår higen etter å la alle finne sin plass i samfunnet står vi muligens i fare for å skape et enda større utenforskap? Vi er alle mennesker, med ulike historier, forutsetninger og drømmer. Men vi møtes alle under den samme stjernehimmelen.\n\nHvorfor er det fortsatt så vanskelig å navigere sammen?

2023-03-11 08:19:52

Orginalt innlegg på Facebook

Fotos von Margret Hagerups Beitrag