Fra da jeg var veldig liten gikk jeg i tog i Oslo sentrum på kvinnedagen, hvert år. Jeg gikk med tamilsk kvinneorganisasjon for å sette søkelyset mot behandlingen av tamilske kvinner under borgerkrigen på Sri Lanka. Voldtekt, bortføring og trakassering var noe av det som skjedde. Det betød noe å møte opp med mamma og gå i tog på kvinnedagen. Disse togene var mitt første møte med kvinnedagen. Det startet med noe personlig. \n\nKvinnedagen er både personlig og politisk. Kvinnedagen handler om både kultur og struktur. Opp gjennom oppveksten min er det få ting som har irritert meg så mye som forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Det var strukturer som gjentok seg både i den tamilske kulturen og den norske kulturen. Fra forskjellsbehandlingen hjemme mellom meg og mine brødre til hvordan læreren henvendte seg til oss, avhengig av om du var jente eller gutt. Hvilke studieretninger og studievalg samfunnet anbefaler deg, både direkte og indirekte, hvordan samfunnet reagerer på din oppførsel, avhengig av ditt kjønn, og at arbeidet ditt faktisk ikke har samme verdi - avhengig av om du er mann eller kvinne. Kulturer og strukturer bidrar til dette. \n\nGjennom oppveksten har jeg mang en gang fått høre at “likestilling er vestlig kultur”. Men det er politiske tiltak gjennom de siste 100 årene som har gitt oss et relativt likestilt samfunn, der mange av rettighetene ihvertfall er likestilt på papiret. Fellesskolen, kvinner i arbeid, barnehageplasser, fødselspermisjon er bare noen eksempler. Disse strukturene har skapt en kultur i riktig retning. \n\nMen også i Norge har vi en vei å gå. Vi må aldri sette oss på vår høye hest og tro at vi er bedre eller at vi er i mål. Det er vi ikke. Menn tjener fortsatt mer enn kvinner, jenter og gutter møtes ulikt av skolesystemet og strukturer og kulturer holder fortsatt altfor mange kvinner utenfor arbeidslivet. \n\nArbeidslinja er undervurdert. Å komme i jobb er den viktigste sikkerheten for kvinner og deres selvstendighet. Kontantstøtte holder mange kvinner utenfor arbeidslivet. Resultatet er fattigdom og mangel på selvstendighet og frihet. Altfor mange kvinner jobber deltid. Aldersdiskriminering rammer også kvinner hardest. Her er det potensiale for å gjøre mer. \n\nEi heller er negativ sosial kontroll noe som kun eksisterer i “innvandrermiljøer”, vi praktiserer det også i det norske samfunnet og også her pakkes det inn som “omsorg”, “kjærlighet” og “jeg vil kun ditt beste”. Her prøver både kvinner og menn å kontrollere kvinnekroppen. Debatter rundt abortlov, tilgang til prevensjon og kvinners seksualitet er eksempler på nettopp dette. \n\nOgså i hverdagen aksepterer vi ulikt fra menn og kvinner. Lederstil, latter, kroppsfasong… Hver gang vi reagerer på noe en kvinne gjør, basert på en uskreven regel, må vi spørre oss selv om vi ville reagert på den samme måten om det var en mann. Veldig ofte gjør vi ikke det. \n\nKvinnedagen er en kampdag. En kampdag fordi man fortsatt møter på diskriminering, stigmatisering og forskjellsbehandling som jente og kvinne. Særlig som en brautende jente med minoritetsbakgrunn fra Oslo øst. For du skal fader meg ikke komme her og tro at du er noe - ikke på egenhånd ihvertfall - ikke uten velsignelse fra makta.💪🏽\n\nGratulerer med dagen, folkens. Vi e’kke ferdig snakka.🙏🏽\n\nHer er et bilde av min største rollemodell - og lille meg som var mer opptatt av kaka❤️

2023-03-08 07:57:23

Orginalt innlegg på Facebook

Fra da jeg var veldig liten gikk jeg i tog i Oslo sentrum på kvinnedagen, hvert år. Jeg gikk med tamilsk kvinneorganisasjon for å sette søkelyset mot behandlingen av tamilske kvinner under borgerkrigen på Sri Lanka. Voldtekt, bortføring og trakassering var noe av det som skjedde. Det betød noe å møte opp med mamma og gå i tog på kvinnedagen. Disse togene var mitt første møte med kvinnedagen. Det startet med noe personlig. \n\nKvinnedagen er både personlig og politisk. Kvinnedagen handler om både kultur og struktur. Opp gjennom oppveksten min er det få ting som har irritert meg så mye som forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Det var strukturer som gjentok seg både i den tamilske kulturen og den norske kulturen. Fra forskjellsbehandlingen hjemme mellom meg og mine brødre til hvordan læreren henvendte seg til oss, avhengig av om du var jente eller gutt. Hvilke studieretninger og studievalg samfunnet anbefaler deg, både direkte og indirekte, hvordan samfunnet reagerer på din oppførsel, avhengig av ditt kjønn, og at arbeidet ditt faktisk ikke har samme verdi - avhengig av om du er mann eller kvinne. Kulturer og strukturer bidrar til dette. \n\nGjennom oppveksten har jeg mang en gang fått høre at “likestilling er vestlig kultur”. Men det er politiske tiltak gjennom de siste 100 årene som har gitt oss et relativt likestilt samfunn, der mange av rettighetene ihvertfall er likestilt på papiret. Fellesskolen, kvinner i arbeid, barnehageplasser, fødselspermisjon er bare noen eksempler. Disse strukturene har skapt en kultur i riktig retning. \n\nMen også i Norge har vi en vei å gå. Vi må aldri sette oss på vår høye hest og tro at vi er bedre eller at vi er i mål. Det er vi ikke. Menn tjener fortsatt mer enn kvinner, jenter og gutter møtes ulikt av skolesystemet og strukturer og kulturer holder fortsatt altfor mange kvinner utenfor arbeidslivet. \n\nArbeidslinja er undervurdert. Å komme i jobb er den viktigste sikkerheten for kvinner og deres selvstendighet. Kontantstøtte holder mange kvinner utenfor arbeidslivet. Resultatet er fattigdom og mangel på selvstendighet og frihet. Altfor mange kvinner jobber deltid. Aldersdiskriminering rammer også kvinner hardest. Her er det potensiale for å gjøre mer. \n\nEi heller er negativ sosial kontroll noe som kun eksisterer i “innvandrermiljøer”, vi praktiserer det også i det norske samfunnet og også her pakkes det inn som “omsorg”, “kjærlighet” og “jeg vil kun ditt beste”. Her prøver både kvinner og menn å kontrollere kvinnekroppen. Debatter rundt abortlov, tilgang til prevensjon og kvinners seksualitet er eksempler på nettopp dette. \n\nOgså i hverdagen aksepterer vi ulikt fra menn og kvinner. Lederstil, latter, kroppsfasong… Hver gang vi reagerer på noe en kvinne gjør, basert på en uskreven regel, må vi spørre oss selv om vi ville reagert på den samme måten om det var en mann. Veldig ofte gjør vi ikke det. \n\nKvinnedagen er en kampdag. En kampdag fordi man fortsatt møter på diskriminering, stigmatisering og forskjellsbehandling som jente og kvinne. Særlig som en brautende jente med minoritetsbakgrunn fra Oslo øst. For du skal fader meg ikke komme her og tro at du er noe - ikke på egenhånd ihvertfall - ikke uten velsignelse fra makta.💪🏽\n\nGratulerer med dagen, folkens. Vi e’kke ferdig snakka.🙏🏽\n\nHer er et bilde av min største rollemodell - og lille meg som var mer opptatt av kaka❤️