Person / Aktør:
Delt innhold:
Dette er en mørk merkedag i Europas historie.
\n\nEtter ett år med full russisk krig mot Ukraina, er det ingen tegn til at krigen nærmer seg en avslutning. Putin forbereder seg på en langvarig krig. Det er ikke overraskende. Det gjør at Europa og Vesten må være forberedt på å støtte Ukraina politisk, militært og humanitært i lang tid framover. Denne dystre dagen må være en påminnelse om det.\n\nRussland endret europeisk sikkerhetspolitikk allerede i 2014. Da startet Russland sin krig og sitt okkupasjonstokt i Ukraina, og det fikk pågå i østlige og sørlige deler av landet i åtte år før Russland i februar i fjor gikk til full krig. Da hadde krigen allerede kostet tusenvis av menneskeliv og drevet tre millioner mennesker inn i en situasjon der de hadde behov for humanitær hjelp for å dekke sine mest akutte behov for beskyttelse, medisiner og mat. \n\nPutin har aldri akseptert oppløsningen av Sovjetunionen, og mener at Russland skal ha rett til å utøve avgjørende innflytelse over tidligere sovjetrepublikker – om nødvendig ved bruk av militærmakt. I Russlands øyne er ikke disse landene fullt ut selvstendige. En konsekvens av det er at de heller ikke skal ha full rett til å bestemme sin egen politikk og hvilke allianser de vil inngå i. Derfor handler ikke krigen mot Ukraina om NATO, men om det Russland mener er deres rett til innflytelse i sine nærområder. At Ukraina og andre av Russlands naboland vender seg vestover truer denne innflytelsen. Russland er drevet av sitt eget syn på historien, og av imperialisme og revisjonisme. Ukraina som nasjon, og landets historie og kultur, har ingen plass i Putins forvrengte verdensbilde.\n\nIngen av Putins målsetninger har endret seg, heller ikke det siste året, og det er ingenting som tyder på de strategiske målene vil justeres. Den endringen vi derimot har sett gjennom dette året, er at krigen har blitt mer brutal. I takt med at den militære framgangen på bakken har uteblitt, har Russland valgt å rette angrepene mot sivile mål, mennesker og infrastruktur. Heller ikke dette bør være overraskende. Russland ser styrke i brutalitet. \n\nUkrainernes motstand og kampvilje er imponerende, og har åpenbart overrasket Putin. Og den heroiske kampen ukrainerne fører for å beholde et fritt og selvstendig Ukraina, er dypest sett en kamp for landets eksistens. Nettopp derfor er det særlig en side ved debatten om våpendonasjoner fra vestlige land til Ukraina som er oppsiktsvekkende: Påstanden om at våpendonasjonene eskalerer krigen. Dette setter opp et falskt premiss, der Russland og Ukraina framstilles som to likeverdige parter i krigen. \n\nDet er de ikke. Det er én part som startet krigen, det er én part som har ansvaret for at den pågår og eskalerer, og det er én part som når som helst kan avslutte den. Det er Russland. Hvis Ukraina legger ned våpnene i dag og slutter å forsvare seg, forsvinner Ukraina. Det blir heller ikke fred. \n\nDe alle fleste kriger ender til slutt ved forhandlingsbordet. Men en forhandling mellom Ukraina og Russland i dagens situasjon vil skje på Russlands premisser. De har tatt 15-20% av Ukrainas territorium, og det er selvsagt ikke aktuelt for Ukraina å godta det som et utgangspunkt for forhandlinger. Ukraina har rett til å kjempe for og ta tilbake sitt eget land, og eventuelle forhandlinger må skje på Ukrainas premisser. Og hvem vil i dag ha tillit til at Russland vil respektere en avtale og ikke angripe igjen når Ukraina slutter å forsvare seg?\n\nMen det er ikke bare viktig for Ukraina at Russland ikke vinner denne krigen. Denne kampen er viktig for vår felles sikkerhet og våre felles verdier. Og signalet til andre autoritære og totalitære ledere ved en russisk seier vil være at folkeretten ikke betyr noe og at makt går foran rett. Det er farlig for oss alle.