I dag fikk jeg delta i Toralv Maurstads bisettelse. Her er mitt minneord: \n\nKjære familie og venner av Toralv Maurstad. Kjære venner av kunsten og teatrets verden. Et langt og usedvanlig rikt liv i – og for – kunsten er over.\n\nVi tar farvel med en av de største fra norsk teaterkunst. \nVi hedrer en livsgjerning som var grensesprengende og uforglemmelig.\nToralv Maurstad; alltid gnistrende levende – på teaterscenen, på lerretet og i livet.\nØyeblikkene og sporene han etterlater seg i oss er mange.\nOg de vil bli stående.\n \nMange år før Toralv Maurstads bortgang, ble han omtalt som «en legende».\nDette med legende skal han ha humret av selv. En legende i levende live, går det an? «Jeg er da ikke død», sa han.\nNå er vi samlet her – ved hans bortgang – og vi hedrer hans minne. Og vi kan trygt si, og vi kan omtale ham som, en legende.\n \nSyv år gammel sto Toralv Maurstad på Nationaltheatrets scene for første gang.\n92 år gammel trollbandt han oss som Peer Gynt – en rolle han tolket alle nyanser av så mange ganger, gjennom det meste av teaterlivet – på uforglemmelig vis. \nKanskje kjente han seg igjen i flere sider av den uutgrunnelige Peer Gynt.\nKanskje var det dette som gjorde tolkningen så nær, så gripende og så rørende.\nHan var en skuespiller som satte varige spor i vårt land. En teaterleder som tok teatret videre. Visjonær, men også stridbar. En kunstner som tolket sin samtid, ga den mening, gjennom så mange tiår.\n\nToralv Maurstad var et usedvanlig talent. Han var en usedvanlig stor og levende personlighet som kunne utfordre oss fra scenen, og som aldri sluttet å utfordre seg selv, en som nødig ga opp eller ville gå utenom, selv når han møtte motstand. \nOg han gjorde det – alt sammen – med en helt egen livslyst, en helt egen utstråling, sjarme og varme.\n \nI dag er vi en hel nasjon som takker for opplevelsene – hans unike tolkninger av alt fra Ibsen og Shakespeare – og så mye mer – liketil stemmen, som jeg har på øret, fra Ludvig i Flåklypa.\nHan snakket og spilte seg inn i våre liv. Inn i vår samtid. \n\nSelv vil jeg jeg huske mitt siste møte med ham på scenen. Toralv Maurstad sto alene og fremførte «Sokrates forsvarstale» på Nationaltheatrets amfiscene.\nDet er en tale som handler om ytringsfrihet – om selve kjernen av demokratiet. Teksten er nesten 2.500 år gammel. \n\nToralv Maurstad sto der alene, som Sokrates, og ga de eldgamle ordene styrke. Aktualitet. Puls. Og mest av alt; i en samtid med «fake news»: Relevans.\nHan viste kunstens helt unike formidling. Og han viste igjen dette vi alltid vil huske: At Toralv Maurstad var en mesterlig historieforteller.\n \nI dag går mine varmeste tanker til Beate, til Peder, til Mari, resten av familien og de mange gode vennene – i så mange generasjoner, i så mange deler av landet.\nPå vegne av regjeringen – i dyp takknemlighet – lyser jeg fred over Toralv Maurstads minne.

2022-11-24 15:52:14

Orginalt innlegg på Facebook

I dag fikk jeg delta i Toralv Maurstads bisettelse. Her er mitt minneord: \n\nKjære familie og venner av Toralv Maurstad. Kjære venner av kunsten og teatrets verden. Et langt og usedvanlig rikt liv i – og for – kunsten er over.\n\nVi tar farvel med en av de største fra norsk teaterkunst. \nVi hedrer en livsgjerning som var grensesprengende og uforglemmelig.\nToralv Maurstad; alltid gnistrende levende – på teaterscenen, på lerretet og i livet.\nØyeblikkene og sporene han etterlater seg i oss er mange.\nOg de vil bli stående.\n \nMange år før Toralv Maurstads bortgang, ble han omtalt som «en legende».\nDette med legende skal han ha humret av selv. En legende i levende live, går det an? «Jeg er da ikke død», sa han.\nNå er vi samlet her – ved hans bortgang – og vi hedrer hans minne. Og vi kan trygt si, og vi kan omtale ham som, en legende.\n \nSyv år gammel sto Toralv Maurstad på Nationaltheatrets scene for første gang.\n92 år gammel trollbandt han oss som Peer Gynt – en rolle han tolket alle nyanser av så mange ganger, gjennom det meste av teaterlivet – på uforglemmelig vis. \nKanskje kjente han seg igjen i flere sider av den uutgrunnelige Peer Gynt.\nKanskje var det dette som gjorde tolkningen så nær, så gripende og så rørende.\nHan var en skuespiller som satte varige spor i vårt land. En teaterleder som tok teatret videre. Visjonær, men også stridbar. En kunstner som tolket sin samtid, ga den mening, gjennom så mange tiår.\n\nToralv Maurstad var et usedvanlig talent. Han var en usedvanlig stor og levende personlighet som kunne utfordre oss fra scenen, og som aldri sluttet å utfordre seg selv, en som nødig ga opp eller ville gå utenom, selv når han møtte motstand. \nOg han gjorde det – alt sammen – med en helt egen livslyst, en helt egen utstråling, sjarme og varme.\n \nI dag er vi en hel nasjon som takker for opplevelsene – hans unike tolkninger av alt fra Ibsen og Shakespeare – og så mye mer – liketil stemmen, som jeg har på øret, fra Ludvig i Flåklypa.\nHan snakket og spilte seg inn i våre liv. Inn i vår samtid. \n\nSelv vil jeg jeg huske mitt siste møte med ham på scenen. Toralv Maurstad sto alene og fremførte «Sokrates forsvarstale» på Nationaltheatrets amfiscene.\nDet er en tale som handler om ytringsfrihet – om selve kjernen av demokratiet. Teksten er nesten 2.500 år gammel. \n\nToralv Maurstad sto der alene, som Sokrates, og ga de eldgamle ordene styrke. Aktualitet. Puls. Og mest av alt; i en samtid med «fake news»: Relevans.\nHan viste kunstens helt unike formidling. Og han viste igjen dette vi alltid vil huske: At Toralv Maurstad var en mesterlig historieforteller.\n \nI dag går mine varmeste tanker til Beate, til Peder, til Mari, resten av familien og de mange gode vennene – i så mange generasjoner, i så mange deler av landet.\nPå vegne av regjeringen – i dyp takknemlighet – lyser jeg fred over Toralv Maurstads minne.