Person / Aktør:
Haltbrekken på Tinget
Haltbrekken på Tinget
Parti: SV

Innlegg:
Neste stopp Egypt!\n\n1998 var jeg for første gang på de internasjonale klimaforhandlingene. COP4 i Buenos Aires. Den gangen var det oppfølgingen av Kyoto-protokollen, verdens første bindende avtale om kutt i utslippene av klimagasser, det gjaldt. Hvilke regler skulle gjelde for gjennomføringen av avtalen som var blitt inngått i den Japanske keiserbyen Kyoto året før, desember 1997. \n\nJeg husker det som ganske forvirrende. Utrolig mange forkortelser jeg skjønte lite av. COP, LULUCF, Flex-Mex, CDM og helt sikkert en haug jeg har glemt. Hvorfor kunne man ikke bare bli enige om å kutte utslippene? Hvorfor alle de evinnelige diskusjonene?\n\nSiden har det blitt mange klimaforhandlinger. Eller COP, Conference of the Parties. \n\nEn av de jeg husker best er da vi gikk langs stranda, en tidlig morgen på Bali i desember 2007, på vei fra hotellet til konferansesenteret. Heidi Sørensen som var statssekretær i Klima- og miljødepartementet (Norge) ringte. Hun kunne fortelle at Regnskogfondet - Rainforest Foundation Norway og Naturvernforbundet sitt ønske om at Norge skulle bruke penger på å ta vare på regnskogen hadde nådd gjennom og at statsminister Jens Stoltenberg senere den dagen skulle annonsere at Norge kom til å sette av opp mot 3 milliarder kroner hvert år framover til dette. \n\nPengene til bevaring av regnskog er nok noe av det største jeg har vært med på. Det sikrer urfolk i regnskogen, det sikrer regnskogen og det bidrar til at vi berger klimaet. \n\nTo år etter kom den store nedturen i København. Her skulle verden bli enige om en ny og viktig klimaavtale om kutt i utslippene. Møtet havarerte. \n\nFørst seks år senere skulle gjennombruddet komme, i Paris. Da ble den verdensomspennende klimaavtalen vedtatt. Et stort skritt framover. \n\nNå er jeg på farten igjen. På vei til Egypt og klimamøtet der. Situasjonen er ganske annerledes enn alle de andre gangene det har vært klimaforhandlinger. Det er sultkatastrofer som truer i Afrika, det er krig i Europa, matvareprisene øker. Samtidig var vi i høst vitne til en forferdelig flom i Pakistan med mange døde. Vi har den tørreste sommeren i Europa på 500 år bak oss. Fattige land rammes steinhardt av en klimakrise de ikke har noen skyld i. \n\nI 1998 var klimakrisen noe vi trodde våre barnebarn kom til å oppleve, om vi ikke kutta utslippene. Sannheten er at vi lever i klimakrisens tid. Her og nå. Vi snakka ikke om klimakrise heller, vi snakka om klimaendringer. Men det er ikke endringer. Det som skjer er for alvorlig og konsekvensene for store til å beskrive det som det. Det er krise. \n\nSamtidig er jeg paradoksalt nok mer optimist enn jeg var i 1998. Den gang var det nærmest forbudt å diskutere norsk oljepolitikk. Sist torsdag ble oljeutbyggingen langt nord i Barentshavet, Wistingfeltet, skrinlagt av Equinor. Det er svært gode nyheter. \n\nIndustrien er langt ivrigere på kutte utslippene sine nå enn de var i 1998 også. Og klimafornekterene blir det stadig færre av. \n\nSå selv om situasjonen er alvorligere enn noen gang, selv om vi har brukt altfor mange år på å forhandle og bli enige om kutt, har jeg fortsatt trua. Trua på at vi kan løse nok et menneskeskapt problem. Akkurat som vi tetta ozonhullet, stoppa den sure nedbøren, kvitta oss med apartheid og reiv Berlinmuren. \n\nVi kan, hvis vi vil!\n\nBildet er fra klimastreiken for noen år siden. Den var viktig for å få økt oppmerksomhet. Ytringsfriheten og demonstrasjonsretten er viktig. Dessverre står det ikke så bra til med det i Egypt. Det vil jeg skrive mer om de kommende dagene.

Postet:
2022-11-12 14:19:00

Delt innhold:
Neste stopp Egypt!\n\n1998 var jeg for første gang på de internasjonale klimaforhandlingene. COP4 i Buenos Aires. Den gangen var det oppfølgingen av Kyoto-protokollen, verdens første bindende avtale om kutt i utslippene av klimagasser, det gjaldt. Hvilke regler skulle gjelde for gjennomføringen av avtalen som var blitt inngått i den Japanske keiserbyen Kyoto året før, desember 1997. \n\nJeg husker det som ganske forvirrende. Utrolig mange forkortelser jeg skjønte lite av. COP, LULUCF, Flex-Mex, CDM og helt sikkert en haug jeg har glemt. Hvorfor kunne man ikke bare bli enige om å kutte utslippene? Hvorfor alle de evinnelige diskusjonene?\n\nSiden har det blitt mange klimaforhandlinger. Eller COP, Conference of the Parties. \n\nEn av de jeg husker best er da vi gikk langs stranda, en tidlig morgen på Bali i desember 2007, på vei fra hotellet til konferansesenteret. Heidi Sørensen som var statssekretær i Klima- og miljødepartementet (Norge) ringte. Hun kunne fortelle at Regnskogfondet - Rainforest Foundation Norway og Naturvernforbundet sitt ønske om at Norge skulle bruke penger på å ta vare på regnskogen hadde nådd gjennom og at statsminister Jens Stoltenberg senere den dagen skulle annonsere at Norge kom til å sette av opp mot 3 milliarder kroner hvert år framover til dette. \n\nPengene til bevaring av regnskog er nok noe av det største jeg har vært med på. Det sikrer urfolk i regnskogen, det sikrer regnskogen og det bidrar til at vi berger klimaet. \n\nTo år etter kom den store nedturen i København. Her skulle verden bli enige om en ny og viktig klimaavtale om kutt i utslippene. Møtet havarerte. \n\nFørst seks år senere skulle gjennombruddet komme, i Paris. Da ble den verdensomspennende klimaavtalen vedtatt. Et stort skritt framover. \n\nNå er jeg på farten igjen. På vei til Egypt og klimamøtet der. Situasjonen er ganske annerledes enn alle de andre gangene det har vært klimaforhandlinger. Det er sultkatastrofer som truer i Afrika, det er krig i Europa, matvareprisene øker. Samtidig var vi i høst vitne til en forferdelig flom i Pakistan med mange døde. Vi har den tørreste sommeren i Europa på 500 år bak oss. Fattige land rammes steinhardt av en klimakrise de ikke har noen skyld i. \n\nI 1998 var klimakrisen noe vi trodde våre barnebarn kom til å oppleve, om vi ikke kutta utslippene. Sannheten er at vi lever i klimakrisens tid. Her og nå. Vi snakka ikke om klimakrise heller, vi snakka om klimaendringer. Men det er ikke endringer. Det som skjer er for alvorlig og konsekvensene for store til å beskrive det som det. Det er krise. \n\nSamtidig er jeg paradoksalt nok mer optimist enn jeg var i 1998. Den gang var det nærmest forbudt å diskutere norsk oljepolitikk. Sist torsdag ble oljeutbyggingen langt nord i Barentshavet, Wistingfeltet, skrinlagt av Equinor. Det er svært gode nyheter. \n\nIndustrien er langt ivrigere på kutte utslippene sine nå enn de var i 1998 også. Og klimafornekterene blir det stadig færre av. \n\nSå selv om situasjonen er alvorligere enn noen gang, selv om vi har brukt altfor mange år på å forhandle og bli enige om kutt, har jeg fortsatt trua. Trua på at vi kan løse nok et menneskeskapt problem. Akkurat som vi tetta ozonhullet, stoppa den sure nedbøren, kvitta oss med apartheid og reiv Berlinmuren. \n\nVi kan, hvis vi vil!\n\nBildet er fra klimastreiken for noen år siden. Den var viktig for å få økt oppmerksomhet. Ytringsfriheten og demonstrasjonsretten er viktig. Dessverre står det ikke så bra til med det i Egypt. Det vil jeg skrive mer om de kommende dagene.