Er politikken for de som klarer å holde fasaden? Jeg mener vi trenger alle sammen.🙏🏽\n\nI dag er verdensdagen for psykisk helse. \n\nDette er en årlig markering som holdes over hele verden den 10. oktober. Dagen markeres for å skape mer åpenhet rundt psykisk helse, og for å gi informasjon om forebyggende arbeid og behandling av psykisk sykdom. Dette er Norges største opplysningskampanje for psykisk helse. Informasjon som hjelper oss til å forstå for ikke å stigmatisere, og til å gjøre behovet for hjelp mer synlig.\n\nDe siste årene har stadig flere stått frem med historier om psykiske plager og lidelser som de har gått og båret på lenge. For hvert år som går er det flere arrangementer på verdensdagen og ellers. Vi har kommet langt med åpenhet, men jeg vil likevel spørre: Er politikere og ledere bare publikum for personlige historier, og kan personene bak historiene være mer enn casene de representerer?\n\nI politikken pleier vi å snakke om mangfold fordi det er viktig å passe på at de som styrer er representative for at styresettet skal ha legitimitet. Mange snakker om mangfold, noen gjør alvor ut av det. Selv engasjerer jeg meg i kjønnsbalansen, representasjon av ulike minoriteter, LHBT+-personer, geografisk representasjon, unge og eldre, ulike utdanninger og sosial bakgrunn. Men innser at mangfold blir fort hva vi klarer å telle. \n\nVi er alle enige om at vi på slutten av dagen ønsker vi oss de “flinkeste politikerne”. Men hva er en flink politiker? For å få det beste laget hjelper det ofte at alle krefter får prøvd seg. Men det å være flink kan også være det å håndtere ting som er vanskelig i eget liv. Det å være flink kan også være å ikke alltid levere perfekt, men prioritere å bli frisk, eller å være der for andre. Teller man dem på samfunnstoppene etter kjønn, opprinnelse og klassisk mangfold så vet vi mye om hvor gode vi er. Men med et litt trangt begrep om mangfold, hvordan vet vi at vi virkelig er representative? Og hvis toppolitikken ikke er representative så rekrutterer vi også dårlig i bredden. Færre vil rekke handa i været og prøve seg om de ikke føler det er noe for dem. Det er et demokratisk problem. \n\nFlere forskere viser hvordan en høyere kvinneandel som ledere eller politikere gjør at enda flere tenker positivt om kvinnelige ledere og politikere. Jeg tror det også er sånn for politikere som har kjent på ulike sider av livet. Er man foreldre til et barn med psykiske lidelser, har man selv hatt eller har depresjon, eller har angst som livslang følgesvenn, hvorfor ikke sprenge idealene for politikere og ledere som flinke og harde, og tenke nytt? Kom som du er.\n\nI politikken blir vi lært opp til å få hardere hud, om man vil eller ikke. Vi lærer hvordan vi behersker og svarer på hersketeknikker. I mange år har vi også lært av erfaring, det er ikke så lenge siden man lo bort eller dysset ned MeToo-opplevelser. Dere, vi må kaste i søpla den gamle måten å være politiker på. \n\nI 2018 stod jeg fram og fortalte at jeg hadde spiseforstyrrelse. Reaksjonene var delte. «Var det så lurt av deg å fortelle om dette?» For plutselig var det flere som tok meg til sida og ymtet frampå hvorvidt jeg egentlig var kvalifisert til å være toppolitiker. Noe som er ganske rart, for det viktigste som skjedde da jeg stod fram var alle de utallige stemmene som stod fram overfor meg. Hva er egentlig budskapet vårt til alle disse menneskene?\n\nHvis du blir diskvalifisert, fordi du er åpen og ærlig, så har vi en gal måte å være politiker på, mener jeg. \n\nPolitikere skal ikke bare være “tøff på kriminalitet”, “sterke alfaleder”, “blid og kontrollert”. Gi meg dem med ekstra erfaring, ekstra bagasje - de med mest erfaring om hvordan livet er og kan være. \n\nFor når du skal lede, styre og bestemme, hvilken egenskap er da bedre enn dem hvor egne erfaringer gjør en mer lyttende, forstående og imøtekommende for andre enn seg selv?\n\nHvis det er sånn, at politikk er forbeholdt “iron people”, så ender politikken opp med roboter og tegneseriefigurer vi egentlig ikke vil ha og helt ærlig: egentlig ikke har tillit til.\n\nDa kvinnene kom inn i politikken, da homofile ble politiske ledere og da minoritetspersoner først ble tillitsvalgte, så ble hverdagen til så mange flere relevant for makten, for diskusjonen om fordelingen av penger, goder og byrder. \n\nIdealer som stenger ute og diskvalifiserer alle oss som ikke bare er iron man “tough on crime”, bør falle akkurat som de kvinne-, homo- og minoritetsuvennlige idealene er i ferd med å falle. \n\nÅpenhet også på toppen, vil gi oss bedre ledere og politikere fordi flere da vil gi det et forsøk.✊🏾

2022-10-10 07:39:47

Orginalt innlegg på Facebook

Er politikken for de som klarer å holde fasaden? Jeg mener vi trenger alle sammen.🙏🏽\n\nI dag er verdensdagen for psykisk helse. \n\nDette er en årlig markering som holdes over hele verden den 10. oktober. Dagen markeres for å skape mer åpenhet rundt psykisk helse, og for å gi informasjon om forebyggende arbeid og behandling av psykisk sykdom. Dette er Norges største opplysningskampanje for psykisk helse. Informasjon som hjelper oss til å forstå for ikke å stigmatisere, og til å gjøre behovet for hjelp mer synlig.\n\nDe siste årene har stadig flere stått frem med historier om psykiske plager og lidelser som de har gått og båret på lenge. For hvert år som går er det flere arrangementer på verdensdagen og ellers. Vi har kommet langt med åpenhet, men jeg vil likevel spørre: Er politikere og ledere bare publikum for personlige historier, og kan personene bak historiene være mer enn casene de representerer?\n\nI politikken pleier vi å snakke om mangfold fordi det er viktig å passe på at de som styrer er representative for at styresettet skal ha legitimitet. Mange snakker om mangfold, noen gjør alvor ut av det. Selv engasjerer jeg meg i kjønnsbalansen, representasjon av ulike minoriteter, LHBT+-personer, geografisk representasjon, unge og eldre, ulike utdanninger og sosial bakgrunn. Men innser at mangfold blir fort hva vi klarer å telle. \n\nVi er alle enige om at vi på slutten av dagen ønsker vi oss de “flinkeste politikerne”. Men hva er en flink politiker? For å få det beste laget hjelper det ofte at alle krefter får prøvd seg. Men det å være flink kan også være det å håndtere ting som er vanskelig i eget liv. Det å være flink kan også være å ikke alltid levere perfekt, men prioritere å bli frisk, eller å være der for andre. Teller man dem på samfunnstoppene etter kjønn, opprinnelse og klassisk mangfold så vet vi mye om hvor gode vi er. Men med et litt trangt begrep om mangfold, hvordan vet vi at vi virkelig er representative? Og hvis toppolitikken ikke er representative så rekrutterer vi også dårlig i bredden. Færre vil rekke handa i været og prøve seg om de ikke føler det er noe for dem. Det er et demokratisk problem. \n\nFlere forskere viser hvordan en høyere kvinneandel som ledere eller politikere gjør at enda flere tenker positivt om kvinnelige ledere og politikere. Jeg tror det også er sånn for politikere som har kjent på ulike sider av livet. Er man foreldre til et barn med psykiske lidelser, har man selv hatt eller har depresjon, eller har angst som livslang følgesvenn, hvorfor ikke sprenge idealene for politikere og ledere som flinke og harde, og tenke nytt? Kom som du er.\n\nI politikken blir vi lært opp til å få hardere hud, om man vil eller ikke. Vi lærer hvordan vi behersker og svarer på hersketeknikker. I mange år har vi også lært av erfaring, det er ikke så lenge siden man lo bort eller dysset ned MeToo-opplevelser. Dere, vi må kaste i søpla den gamle måten å være politiker på. \n\nI 2018 stod jeg fram og fortalte at jeg hadde spiseforstyrrelse. Reaksjonene var delte. «Var det så lurt av deg å fortelle om dette?» For plutselig var det flere som tok meg til sida og ymtet frampå hvorvidt jeg egentlig var kvalifisert til å være toppolitiker. Noe som er ganske rart, for det viktigste som skjedde da jeg stod fram var alle de utallige stemmene som stod fram overfor meg. Hva er egentlig budskapet vårt til alle disse menneskene?\n\nHvis du blir diskvalifisert, fordi du er åpen og ærlig, så har vi en gal måte å være politiker på, mener jeg. \n\nPolitikere skal ikke bare være “tøff på kriminalitet”, “sterke alfaleder”, “blid og kontrollert”. Gi meg dem med ekstra erfaring, ekstra bagasje - de med mest erfaring om hvordan livet er og kan være. \n\nFor når du skal lede, styre og bestemme, hvilken egenskap er da bedre enn dem hvor egne erfaringer gjør en mer lyttende, forstående og imøtekommende for andre enn seg selv?\n\nHvis det er sånn, at politikk er forbeholdt “iron people”, så ender politikken opp med roboter og tegneseriefigurer vi egentlig ikke vil ha og helt ærlig: egentlig ikke har tillit til.\n\nDa kvinnene kom inn i politikken, da homofile ble politiske ledere og da minoritetspersoner først ble tillitsvalgte, så ble hverdagen til så mange flere relevant for makten, for diskusjonen om fordelingen av penger, goder og byrder. \n\nIdealer som stenger ute og diskvalifiserer alle oss som ikke bare er iron man “tough on crime”, bør falle akkurat som de kvinne-, homo- og minoritetsuvennlige idealene er i ferd med å falle. \n\nÅpenhet også på toppen, vil gi oss bedre ledere og politikere fordi flere da vil gi det et forsøk.✊🏾