For noen måneder siden ble jeg spurt om å bidra til en antologi om «norskhet», jeg var tvilende. Mitt mål etter at jeg ble valgt inn til Stortinget har vært å snakke om andre ting enn disse temaene. Etter samtaler med et par kollegaer på Stortinget valgte jeg å si ja. \n\nMed god redaksjonell hjelp av Marte Stubberød Eielsen fikk vi en tekst som jeg kunne tenke meg å ha på trykk. I mitt bidrag forteller jeg blant annet litt om ungdomstiden, og tidlig voksenalder. \n\nI ungdomsårene var det ingen selvfølge at jeg skulle ende opp med å få mange av de mulighetene jeg har fått som «voksen», i alle fall var det langt fra min virkelighet å ville bli stortingsrepresentant. \n\nIkke var jeg skoleflink, ikke hadde jeg noe idrettstalent, i perioder gikk alt gærent. Men så endrer livet seg gradvis. Jeg har liten tro på enkelthendelser som plutselig revolusjonerer et liv. Det er en prosess. Kanskje er det et hig etter «å bli noe» som har drevet meg, kanskje er det manglende evne til å si nei, eller kanskje det rett og slett handler om anerkjennelse. \n\nJada, jeg har også møtt på folk som ikke vil meg vel, eller har et behov for pisse på andre. Noen av disse har jeg jobbet med. Men de menneskene jeg husker best og er aller mest takknemlig for å ha møtt er de som tok en risiko ved å gi meg mulighetene. Nettverk har mye å si i Norge. Eksempelvis ble jeg vervet til Høyre gjennom en fotballkompis. Jeg ville i utgangspunktet ikke dra på årsmøtet, men så ble svigerfar med. Derfra har det gått slag i slag. \n\nDet er mange meninger om dette å være norsk, norskhet og alt slikt. Norge er hjemlandet mitt. Jeg har ikke et annet hjemland. Det er her jeg bor, det er jeg har min familie, og det er nok mest sannsynlig her jeg kommer til å dø. De som mener jeg ikke er norsk nok kan godt mene det, men det endrer ikke på min tilhørighetsfølelse. \n\nAvslutningsvis kan jeg fortelle en liten historie. Under et opptak i Forsvaret skulle vi i kjent stil gi hverandre tilbakemeldinger og rangere hverandre. En av de andre i mitt lag ga meg en nokså interessant tilbakemelding. Vedkommende mente jeg manglet integrerte fordi jeg vitset mye om egen hudfarge og etnisitet, og på det bakgrunn kunne han aldri tenke seg å jobbe med meg. Noen år senere ble vi «kollegaer». Interessant nok lo han av vitsene mine. I Forsvaret møtte jeg på mange slike artigheter, men det er også tiden i Forsvaret som har vist seg å være den institusjonen som har bidratt aller mest til min yrkeskarriere i ettertid. Uansett om folk likte vitsene min eller ei. \n\nVi som har fremskutte samfunnsposisjoner bør gi de unge håp for fremtiden. Såpass skylder vi de yngre i samfunnet vårt. I Norge finnes det muligheter for alle, men det betyr ikke at man lykkes med alt hele tiden. Men man må prøve, og prøve og prøve igjen. Det er i alle fall min erfaring. \n\nI forbindelse med utgivelsen av antologien ville Aftenposten skrive en artikkel om mitt bidrag. Jeg har lagt ved et bilde av artikkelen.

2022-06-03 17:21:55

Orginalt innlegg på Facebook

For noen måneder siden ble jeg spurt om å bidra til en antologi om «norskhet», jeg var tvilende. Mitt mål etter at jeg ble valgt inn til Stortinget har vært å snakke om andre ting enn disse temaene. Etter samtaler med et par kollegaer på Stortinget valgte jeg å si ja. \n\nMed god redaksjonell hjelp av Marte Stubberød Eielsen fikk vi en tekst som jeg kunne tenke meg å ha på trykk. I mitt bidrag forteller jeg blant annet litt om ungdomstiden, og tidlig voksenalder. \n\nI ungdomsårene var det ingen selvfølge at jeg skulle ende opp med å få mange av de mulighetene jeg har fått som «voksen», i alle fall var det langt fra min virkelighet å ville bli stortingsrepresentant. \n\nIkke var jeg skoleflink, ikke hadde jeg noe idrettstalent, i perioder gikk alt gærent. Men så endrer livet seg gradvis. Jeg har liten tro på enkelthendelser som plutselig revolusjonerer et liv. Det er en prosess. Kanskje er det et hig etter «å bli noe» som har drevet meg, kanskje er det manglende evne til å si nei, eller kanskje det rett og slett handler om anerkjennelse. \n\nJada, jeg har også møtt på folk som ikke vil meg vel, eller har et behov for pisse på andre. Noen av disse har jeg jobbet med. Men de menneskene jeg husker best og er aller mest takknemlig for å ha møtt er de som tok en risiko ved å gi meg mulighetene. Nettverk har mye å si i Norge. Eksempelvis ble jeg vervet til Høyre gjennom en fotballkompis. Jeg ville i utgangspunktet ikke dra på årsmøtet, men så ble svigerfar med. Derfra har det gått slag i slag. \n\nDet er mange meninger om dette å være norsk, norskhet og alt slikt. Norge er hjemlandet mitt. Jeg har ikke et annet hjemland. Det er her jeg bor, det er jeg har min familie, og det er nok mest sannsynlig her jeg kommer til å dø. De som mener jeg ikke er norsk nok kan godt mene det, men det endrer ikke på min tilhørighetsfølelse. \n\nAvslutningsvis kan jeg fortelle en liten historie. Under et opptak i Forsvaret skulle vi i kjent stil gi hverandre tilbakemeldinger og rangere hverandre. En av de andre i mitt lag ga meg en nokså interessant tilbakemelding. Vedkommende mente jeg manglet integrerte fordi jeg vitset mye om egen hudfarge og etnisitet, og på det bakgrunn kunne han aldri tenke seg å jobbe med meg. Noen år senere ble vi «kollegaer». Interessant nok lo han av vitsene mine. I Forsvaret møtte jeg på mange slike artigheter, men det er også tiden i Forsvaret som har vist seg å være den institusjonen som har bidratt aller mest til min yrkeskarriere i ettertid. Uansett om folk likte vitsene min eller ei. \n\nVi som har fremskutte samfunnsposisjoner bør gi de unge håp for fremtiden. Såpass skylder vi de yngre i samfunnet vårt. I Norge finnes det muligheter for alle, men det betyr ikke at man lykkes med alt hele tiden. Men man må prøve, og prøve og prøve igjen. Det er i alle fall min erfaring. \n\nI forbindelse med utgivelsen av antologien ville Aftenposten skrive en artikkel om mitt bidrag. Jeg har lagt ved et bilde av artikkelen.