Jeg måtte bli 16 år før jeg skjønte hvor segregert Oslo var. \n\nÅret er 2004 da jeg 16 år gammel var på vei til Oslo Handelsgym fra Rødtvet. 31-bussen (aka. Color Line) tar 45 minutter (Rush-tid) til Solli-plass, da t-banelinje 5 var under oppussing og de gamle røde vogna var på vei til å bli bytta ut med de nye hvite. Mye var i endring. \n\nJeg gikk ut av Apalløkka skole med én 3’er, flere 4’ere og 5’ere og én eller to 6’ere. Jeg følte meg middels. \n\nEgentlig ville jeg gå yrkesfag, men det var ikke innafor. Karakterene var “for gode” og det “hadde ikke status”. Innvandrerforeldrene mine ønsket det beste for barna, og da var ikke yrkesfag godt nok i deres øyne.\n\nDet som derimot var best i mammas og pappas øyne, var bl.a. Oslo Katedralskole og Oslo Handelsgymnasium. På folkemunne Katta og Handels/OHG. Der kom de med høyest karakter inn, “så om du kommer inn der, da er du også best”. \n\nDet gjentas stadig at karakterbasert opptak har ført til A og B-skoler. Personlig synes jeg helt ærlig at det har skapt et inntrykk av både C og D-skoler også. Det var ulike stigma på ulike skoler. Jeg var så lite utenfor Groruddalen at det eneste “stigmaet” jeg hørte om Handels var at det var mange som hadde høyt karaktersnitt. Ingen sa noe om at de fleste i tillegg kom fra det samme sosiale samfunnslaget.\n\nDa jeg begynte på Handels’ høsten 2004 lærte jeg fort at de fleste elevene hadde en helt annen bakgrunn enn meg. Det ble gradvis bedre. Men det var en skole med mennesker som hadde helt andre forutsetninger enn meg, noe som skapte helt andre typer utfordringer som igjen fikk meg til å vokse. Jeg tror jeg genuint ble klokere av å gå på Handels, og da mener jeg ikke bare faglig. Jeg lærte mye om og av menneskene som vokste opp i en betydelig mer privilegert oppvekst enn meg. \n\nSamtidig så jeg også en del holdninger rettet mot yrkesfagsklassene som var i etasjen vår. Disse hadde en høy andel elever med minoritetsbakgrunn. Det var kommentarer, spørsmål og holdninger som kom til syne blant noen elever jeg syntes var vanskelig å forholde meg til. Jeg var ingen politiker enda, og selvtilliten var ikke på topp. Det var ikke ting jeg da var komfortabel med å si i fra om.\n\nJeg ble senere folkevalgt i en alder av 19 år. Jeg ble mer politisk bevisst og lærte stadig mer om “den delte byen” eller “den segregerte byen” - eller hva man nå ønsker å kalle det. Poenget er at det er barn og unge som vokser opp i byen vår som ikke har de samme mulighetene. Og hva er problemet med det? Jo, vi vokser opp i den samme byen, men vi lever ikke i den samme virkeligheten. Og det er livsfarlig!\n\nDet er egentlig rart hvordan vi tillater at det skjer. For er det noe vi er stolte av ved den norske skolen, så er det jo at datteren til kirurgen og sønnen til renholderen kan gå på den samme skolen og få de samme mulighetene til å leve de livene de ønsker. Men kan vi si det i dag?\n\nOg da får jeg noen ganger høre: “Men Kamzy, er det ikke takket være at vi har RENT KARAKTERBASERT OPPTAK, det såkalte frie valget, som har gitt deg muligheten til å begynne på OHG, møte andre type mennesker og vokse både faglig og på en personlig plan?”\n\nJo, så bra for MEG. At jeg, så heldig som jeg var med foreldre som fulgte meg opp med skolearbeid, leksehjelp på Apalløkka som funka og med mine middels-pluss-gode karakterer kunne søke meg til den andre siden av byen på en skole som ble ansett å være en av Oslos beste videregående skoler. Så bra for meg at jeg ikke slet med angst eller ADHD, eller andre ting som skaper problemer for en del elever. SÅ BRA FOR MEG. \n\nMen politikk er ikke meg, meg og atter meg. Politikk er OSS og VI. Oslo er summen av oss. Osloskolen er summen av oss. Klasserommet er summen av oss. Hvorfor er det riktig eller rettferdig at det frie valget kun gjelder de som har vært privilegerte, eller har hatt gode forutsetninger til å lykkes?\n\nEr Oslo en segregert by? Ja. \nEr det et problem? Ja. \nBør vi gjøre noe med det? JA. \n\nHvis vi er enige om å gjøre noe med det, må vi se på hele verktøykassa vår. \n\nSiden Arbeiderpartiet tok over byrådsmakten i Oslo har vi endret finansieringsmodellen for den videregående skolen og løftet yrkesfagene. Vi har også fått fått flere til å gjennomføre videregående opplæring. \n\nFor mange er løsningen på dette å beholde inntaksordningen som den er, men heller etterlyse endringer i innholdet i skolen og hvordan vi behandler elevene som går der. Men hva hjelper det å gjøre noe med innholdet, hvis mange av elevene ikke kommer inn til å begynne med? \n\nHva hjelper det å gjøre noe med innholdet, hvis vi ikke får en mangfoldig masse elever til å komme sammen engang? Mangfold er ikke bare innvandrerbakgrunn, det handler også om mange andre faktorer, blant annet: geografi, kjønn og ulike funksjonsevner. \n\nVi i Arbeiderpartiet i Oslo vil sikre alle elever et like godt skoletilbud over hele Oslo, og alle elever muligheten til å søke på den skolen de ønsker seg. Derfor ønsker vi en ny modell for inntak til videregående skole – Mulighetsmodellen – som viderefører noe av dagens karakterbaserte opptak med en utjevning som vil gi likere mulighet for å søke de samme skolene.\n\nVi kaller modellen for Mulighetsmodellen fordi den både demper segregeringen mellom skolene i Oslo, og gir alle elever muligheten til å søke seg dit de ønsker.\n\nVi ønsker å endre dagens inntaksmodell fordi den skaper store forskjeller og økt segregering mellom skolene i Oslo. De store forskjellene bidrar til et dårligere skoletilbud Oslo, og gir reell valgfrihet kun til noen få. Med denne modellen dempes ulikhetene noe, samtidig som vi ivaretar motivasjon til å få gode karakterer.\n\nDere, \n\nI dag er det slik at av 23 videregående skoler i Oslo kan de fleste elevene reelt bare søke på 7-8 av de. Med Mulighetsmodellen får man mulighet til å komme inn på samtlige, og da kan flere skoler bli potensielle førstevalg for mange flere og forskjellige elever.. \n\nSkole er ikke bare fag og karakterer, det er og et fellesskap hvor vi lærer å leve sammen. Det er derfor det kalles fellesskole. Fellesskolen er en forutsetning for at vi ikke bare skal bo i den samme byen, men at vi også skal leve i den samme virkeligheten.

2022-03-30 11:39:49

Orginalt innlegg på Facebook

Jeg måtte bli 16 år før jeg skjønte hvor segregert Oslo var. \n\nÅret er 2004 da jeg 16 år gammel var på vei til Oslo Handelsgym fra Rødtvet. 31-bussen (aka. Color Line) tar 45 minutter (Rush-tid) til Solli-plass, da t-banelinje 5 var under oppussing og de gamle røde vogna var på vei til å bli bytta ut med de nye hvite. Mye var i endring. \n\nJeg gikk ut av Apalløkka skole med én 3’er, flere 4’ere og 5’ere og én eller to 6’ere. Jeg følte meg middels. \n\nEgentlig ville jeg gå yrkesfag, men det var ikke innafor. Karakterene var “for gode” og det “hadde ikke status”. Innvandrerforeldrene mine ønsket det beste for barna, og da var ikke yrkesfag godt nok i deres øyne.\n\nDet som derimot var best i mammas og pappas øyne, var bl.a. Oslo Katedralskole og Oslo Handelsgymnasium. På folkemunne Katta og Handels/OHG. Der kom de med høyest karakter inn, “så om du kommer inn der, da er du også best”. \n\nDet gjentas stadig at karakterbasert opptak har ført til A og B-skoler. Personlig synes jeg helt ærlig at det har skapt et inntrykk av både C og D-skoler også. Det var ulike stigma på ulike skoler. Jeg var så lite utenfor Groruddalen at det eneste “stigmaet” jeg hørte om Handels var at det var mange som hadde høyt karaktersnitt. Ingen sa noe om at de fleste i tillegg kom fra det samme sosiale samfunnslaget.\n\nDa jeg begynte på Handels’ høsten 2004 lærte jeg fort at de fleste elevene hadde en helt annen bakgrunn enn meg. Det ble gradvis bedre. Men det var en skole med mennesker som hadde helt andre forutsetninger enn meg, noe som skapte helt andre typer utfordringer som igjen fikk meg til å vokse. Jeg tror jeg genuint ble klokere av å gå på Handels, og da mener jeg ikke bare faglig. Jeg lærte mye om og av menneskene som vokste opp i en betydelig mer privilegert oppvekst enn meg. \n\nSamtidig så jeg også en del holdninger rettet mot yrkesfagsklassene som var i etasjen vår. Disse hadde en høy andel elever med minoritetsbakgrunn. Det var kommentarer, spørsmål og holdninger som kom til syne blant noen elever jeg syntes var vanskelig å forholde meg til. Jeg var ingen politiker enda, og selvtilliten var ikke på topp. Det var ikke ting jeg da var komfortabel med å si i fra om.\n\nJeg ble senere folkevalgt i en alder av 19 år. Jeg ble mer politisk bevisst og lærte stadig mer om “den delte byen” eller “den segregerte byen” - eller hva man nå ønsker å kalle det. Poenget er at det er barn og unge som vokser opp i byen vår som ikke har de samme mulighetene. Og hva er problemet med det? Jo, vi vokser opp i den samme byen, men vi lever ikke i den samme virkeligheten. Og det er livsfarlig!\n\nDet er egentlig rart hvordan vi tillater at det skjer. For er det noe vi er stolte av ved den norske skolen, så er det jo at datteren til kirurgen og sønnen til renholderen kan gå på den samme skolen og få de samme mulighetene til å leve de livene de ønsker. Men kan vi si det i dag?\n\nOg da får jeg noen ganger høre: “Men Kamzy, er det ikke takket være at vi har RENT KARAKTERBASERT OPPTAK, det såkalte frie valget, som har gitt deg muligheten til å begynne på OHG, møte andre type mennesker og vokse både faglig og på en personlig plan?”\n\nJo, så bra for MEG. At jeg, så heldig som jeg var med foreldre som fulgte meg opp med skolearbeid, leksehjelp på Apalløkka som funka og med mine middels-pluss-gode karakterer kunne søke meg til den andre siden av byen på en skole som ble ansett å være en av Oslos beste videregående skoler. Så bra for meg at jeg ikke slet med angst eller ADHD, eller andre ting som skaper problemer for en del elever. SÅ BRA FOR MEG. \n\nMen politikk er ikke meg, meg og atter meg. Politikk er OSS og VI. Oslo er summen av oss. Osloskolen er summen av oss. Klasserommet er summen av oss. Hvorfor er det riktig eller rettferdig at det frie valget kun gjelder de som har vært privilegerte, eller har hatt gode forutsetninger til å lykkes?\n\nEr Oslo en segregert by? Ja. \nEr det et problem? Ja. \nBør vi gjøre noe med det? JA. \n\nHvis vi er enige om å gjøre noe med det, må vi se på hele verktøykassa vår. \n\nSiden Arbeiderpartiet tok over byrådsmakten i Oslo har vi endret finansieringsmodellen for den videregående skolen og løftet yrkesfagene. Vi har også fått fått flere til å gjennomføre videregående opplæring. \n\nFor mange er løsningen på dette å beholde inntaksordningen som den er, men heller etterlyse endringer i innholdet i skolen og hvordan vi behandler elevene som går der. Men hva hjelper det å gjøre noe med innholdet, hvis mange av elevene ikke kommer inn til å begynne med? \n\nHva hjelper det å gjøre noe med innholdet, hvis vi ikke får en mangfoldig masse elever til å komme sammen engang? Mangfold er ikke bare innvandrerbakgrunn, det handler også om mange andre faktorer, blant annet: geografi, kjønn og ulike funksjonsevner. \n\nVi i Arbeiderpartiet i Oslo vil sikre alle elever et like godt skoletilbud over hele Oslo, og alle elever muligheten til å søke på den skolen de ønsker seg. Derfor ønsker vi en ny modell for inntak til videregående skole – Mulighetsmodellen – som viderefører noe av dagens karakterbaserte opptak med en utjevning som vil gi likere mulighet for å søke de samme skolene.\n\nVi kaller modellen for Mulighetsmodellen fordi den både demper segregeringen mellom skolene i Oslo, og gir alle elever muligheten til å søke seg dit de ønsker.\n\nVi ønsker å endre dagens inntaksmodell fordi den skaper store forskjeller og økt segregering mellom skolene i Oslo. De store forskjellene bidrar til et dårligere skoletilbud Oslo, og gir reell valgfrihet kun til noen få. Med denne modellen dempes ulikhetene noe, samtidig som vi ivaretar motivasjon til å få gode karakterer.\n\nDere, \n\nI dag er det slik at av 23 videregående skoler i Oslo kan de fleste elevene reelt bare søke på 7-8 av de. Med Mulighetsmodellen får man mulighet til å komme inn på samtlige, og da kan flere skoler bli potensielle førstevalg for mange flere og forskjellige elever.. \n\nSkole er ikke bare fag og karakterer, det er og et fellesskap hvor vi lærer å leve sammen. Det er derfor det kalles fellesskole. Fellesskolen er en forutsetning for at vi ikke bare skal bo i den samme byen, men at vi også skal leve i den samme virkeligheten.