Denne uka møttes FNs Miljøforsamling, UNEA i Nairobi. 50 år etter at FNs miljøprogram ble etablert, klarte verdenssamfunnet å samle seg om et knippe beslutninger som, når de blir omsatt i praktisk politikk, vil kunne påvirke vårt forhold til naturen rundt oss og bedre det menneskelige miljø. \n\nJeg var forsamlingens president, og jeg er svært stolt av alle de flotte folka i den norske delegasjonen som bidro så sterkt til at møtet i følge FN ble det mest vellykkede i forsamlingens historie, i nært samarbeid med kolleger fra hele verden. \n\nDet vedtaket som kanskje har de aller mest vidtrekkende konsekvensene, er enigheten om å framforhandle en juridisk bindende internasjonal traktat som skal få slutt på plastforurensning. FNs generalsekretær beskrev dette som det viktigste miljøvedtaket i FN siden Parisavtalen i 2015. \n\nPlastforurensning har vi når plast lekker til naturen, framfor å bli samlet opp igjen og resirkulert eller på annen måte forsvarlig håndtert. Plastavfall har vokst til en epidemi i seg selv - vi finner spor av plast over alt, fra de høyeste fjelltopper til de dypeste havbunner, og den sprer seg på tvers av kontinentene gjennom havene og gjennom lufta vi puster i. Vi finner til og med spor av plast og plastrelaterte kjemikalier i oss selv, noe jeg selv fikk ettertrykkelig konstatert gjennom en blodprøve jeg tok i forkant av møtet. Plast er noe av det mest evigvarende vi lager. Det brytes ikke ned i naturen - likevel klarer vi altså ofte å bruke nettopp et slikt materiale én gang, for så kaste det fra oss. \n\nDette skal det nå bli slutt på. Her har vi vært del av en prosess som vokste seg større og mer ambisiøs underveis: først var det kun plast i havet det skulle handle om, altså å hindre at plasten endte der, og kanskje å bygge bedre samarbeid om å samle den opp igjen. Men underveis ble det klart for stadig flere at det gir jo ikke mening å bare adressere hav-plast, selv om det er viktig nok: plasten oppstår jo ikke i havet, men på land. Gradvis vokste det derfor fram en enighet om at vi måtte gå løs på hele livssyklusen til plast: hvordan det produseres, hvorvidt det egne seg for gjenbruk, om det tilsettes helseskadelige kjemikalier, og hva som skjer med den til slutt. «From source to sea» ble slagordet for de mest ambisiøse. \n\nI opptakten til UNEA merket vi at det var et sterkt engasjement for å få til noe på plast. Det kom fra medlemsland i sør, nord, øst og vest, det kom fra sivilsamfunnet, og det kom faktisk stadig mer støtte også fra viktige næringslivsaktører som selv ønsket strengere reguleringer. Ikke minst viktig var innsatsen WWF Verdens naturfond. \n\nDet det derimot lenge hersket uenighet om, var om vi skulle komme med en slags «oppfordring» til landene om å gjøre noe, eller om avtalen skulle bli juridisk bindende, samt hvor grundig den skulle gå til verks på dekningsområdet: skulle den først og fremst være en avtale om «marin plast», altså plast i havet, eller skulle den dekke hele livssyklusen? Konkurrerende forslag ga ulike svar på dette. Det mest progressive utgangspunktet var det Peru og Rwanda som kom med, det var langt mer ambisiøst enn et konkurrerende forslag fra Japan, som var mest opptatt av marin plast, mens India sitt var det minst forpliktende, de ønsket i utgangspunktet ikke en bindene avtale. \n\nEtter lange og intense forhandlinger ble det klart at det var bred enighet om å legge det mest langtrekkende forslaget til grunn, altså Perus og Rwandas. Japan gikk etter hvert med på dette. Merk at Rwanda har vært en leder her; allerede i 2008 ble engangsplast forbudt der, noe som med årene har spredt seg til over 20 afrikanske land. I vertslandet Kenya ser man for eksempel ikke en eneste plastpose, og blir man tatt med en, får man bot. \n\nForhandlingene om plastavtalen varte langt inn i selve ministermøtet, og først godt utpå mandag begynte vi å ane at vi faktisk kunne få et skikkelig ambisiøst vedtak på plass. Deretter ble det en slags oppadgående politisk spiral: gleden over gjennombruddet på ett felt smittet over på flere av de andre forhandlingsprosessene som pågikk parallelt. Til slutt kunne vi konstatere at vi var i ferd med å oppnå mer enn vi hadde turt å drømme om. \n\nDet var en euforisk stemning i salen da jeg endelig kunne banke et enstemmig vedtak om en svært vidtrekkende plastavtale onsdag kveld. Dette har svært mange jobbet for så lenge, også flere norske regjeringer. \n\nApropos banke: Den nye FN-klubba som jeg ledet møter med, var laget av resirkulert plast fra søppelfyllingen Dandora i Nairobi. Fyllingen ble egentlig erklært full for halvannet tiår siden, og siden det har det kommet 3000 tonn avfall pr. dag i tillegg. Litt under halvparten av det igjen er plastikk, og man kan lett bli motløs av mengden avfall som flyter rundt der, eller å se livene til de tusenvis av mennesker som forsøker å lete etter noe verdifullt i avfallet som de kan selge videre. Samtidig ser vi glimt av håp - vi besøkte flere oppstartsbedrifter ledet av dyktige unge kenyanske entreprenører som nettopp driver med resirkulering av plast til nye produkter. En av disse, Nzambi Matee fra Gjenge Makers, hadde altså laget den fine nye klubba vår. \n\nPlastavtalen er på ingen måte det eneste gode utfallet av Nairobimøtet. Vi fikk faktisk til hele 14 ulike substansielle vedtak. Ett av dem er at det skal etableres et vitenskapspanel om kjemikalier, avfall og forurensning. Forurensning, ikke minst fra kjemikalier, er den tredje planetariske krisen, i tillegg til klima- og biodiversitetskrisen. Erfaringen fra de to andre, som begge har hvert sitt vitenskapspanel, er at det blir lettere å utvikle felles, nødvendig global politikk når man først klarer å bli enige om et felles faktagrunnlag, altså om hvilket problem man skal løse og hvordan. For det tredje lyktes vi i å bringe diskusjonen om forholdet mellom klima og natur et godt stykke framover gjennom en viktig resolusjon om å legge mer vekt på natur baserte løsninger. Dette begrepet, som ikke minst europeiske land og EU har kjempet for, møtte tidligere mye motstand, men nå mener jeg vi har brakt forståelsen av at vi må ta naturens egne ressurser til hjelp et godt stykke fremover. Dette kan for eksempel dreie seg om å styrke våre naturlige karbonlagre eller bruke arealplanlegging og beplantning til å sikre oss bedre mot flommer.\n\nEllers var det var ingen selvfølge at dette møtet skulle gå bra. Russlands angrep på Ukraina rett i forkant skapte et dystert bakteppe. Både Ukraina selv og en lang rekke andre stater tok opp dette i sine åpningsinnlegg Russland på sin side sto helt alene i sitt forsøk på å forklare at verden ser helt motsatt ut av det alle andre ser. Sjelden har jeg sett et land stå så alene som Russland gjorde på dette møtet. \n\nFaren for at krigen i Europa skulle gjøre det umulig å bli enige om noe i Nairobi ble til slutt gjort til skamme. Det store flertallet av deltakere opplevde tvert i mot at det ble enda mer meningsfylt nå å vise at noe faktisk fungerer i verden, at man kan bli enige om viktige, kollektive beslutninger om spørsmål som angår hele menneskeheten. \n\nSlik sett endte FNs Miljøforsamling som en seier for FN og for troen på at samarbeid nytter, og at politikk kan forene, ikke bare splitte. Dét er et lys i en ellers krevende tid.

2022-03-06 08:30:29

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Espen Barth Eide