Bokanmeldelse. De siste dagene har jeg delvis grått meg gjennom «Klassen», en utrolig vár, vakker og smertefull dokumentar om en gjennomsnittlig norsk avgangsklasse på videregående og læreren deres, Anette. Anette er et helt fantastisk menneske og en like fantastisk lærer. Hun har for lengst skjønt det altfor mange skolepolitikere og skoleledere ikke har tenkt nok over: at vi ikke sender elever på skolen, men mennesker. I norske klasserom utspiller det seg små og store dramaer hver eneste dag. Lærere over hele Norge gjør en stor innsats for at barn og ungdom skal lære det de trenger for å klare seg godt i livet. Det kan være en nesten uoverkommelig oppgave. Sjansen er stor for at minst en håndfull av elevene i klassen har temmelig strevsomme liv som påvirker hvordan de oppfører seg, og hvor mye læring de klarer å ta til seg. Noen har liv som kan ta pusten fra oss, hadde vi bare visst hva de strevde med. Anettes klasse teller 29 unike ungdommer, og i Marte Spurklands bok blir vi kjent med sju av dem. Her er ungdom som har levd et helt liv med foreldre som har mer enn nok med seg selv. Ungdom som aldri har opplevd hvordan det er å være et ønsket barn. Ungdom med angst og depresjon etter et liv uten kjærlighet og trygghet, og som kan oppleve en vanlig kjærlighetssorg som en enda større katastrofe enn ungdommer vanligvis gjør. Her er ungdom som skal gjennomføre en skolegang som krever full konsentrasjon samtidig som de trues med utkastelse og til og med drap. Og selvsagt: Ungdommer som opplever seksuelle overgrep i russetida, midt mellom innleveringer og eksamener. Disse ungdommene er nesten voksne. Men ofte minner de aller mest om ganske små barn. Små barn som trenger en skikkelig god og trygg mamma, eller pappa. Og her kommer Anette inn. Lærer Anette skjønner at hun i møte med alle disse menneskeskjebnene ikke bare kan pøse på med diktanalyse. Hun må hjelpe dem til å fungere først. «For meg er det åpenbart. Elevene er ikke fugleunger som sitter der foran meg med åpent nebb og bare kan mates med faglig innhold. Når Mouna kommer på skolen helt likblek i ansiktet, og jeg skjønner at hun har det uutholdelig vondt, eller når Rebecca ikke kan tenke på noe annet enn det som skjedde på lekeplassen, så klarer de ikke å lære litteraturhistorie. Skal jeg hjelpe dem med å skjønne Kiellands «Karen», må jeg kanskje først hjelpe dem med det som står i veien for at de skal lære. Jeg vet at andre lærere ser helt annerledes på det. Men for meg er det sånn det må være» (s.64). Antakelig uten å ha lest seg til det, har Anette forstått nyere hjerneforskning - den som viser at mennesker som lever i kronisk vanskelige livssituasjoner kan bruke opp all hjernekapasiteten sin på stress og bekymringer. Hjernen er nemlig dårlig til å lære når den er i en tilstand av kronisk stress. Før «skolehjernen» kan fungere må den reguleres ned til normaltilstanden, til det som kalles «toleransevinduet» (se f.eks. Nordanger og Braarud, 2017). Anette ser bak ungdommens irriterende, uakseptable og uforståelige atferd. Hun skjønner hva elevene hennes strir med, fordi hun kjenner dem så godt. De har full tillit til henne og vet at hun vil dem vel, derfor betror de seg til henne. Og dermed kan Anette drive tilpasset opplæring, i ordets beste forstand. Og det er da jeg begynner å tenke tilbake på min egen skolegang. I dag, som voksen, vet jeg at mange av mine klassekamerater strevde utrolig mye. Jeg skjønte det ikke da, men noen hadde akkurat like alvorlige ting i livene sine som ungdommene som er beskrevet i «Klassen». Ei jente jeg husker som ganske sur og tverr - en sånn som satt bakerst uten å si noe og som lærerne irriterte seg over - fortalte meg mange år etter at hun hadde vokst opp med en psykisk syk mor, men at ingen av lærerne noen gang hadde spurt henne om hvordan hun hadde det hjemme. Her om dagen skrev hun til meg: «Jeg har tenkt mye på min tid på skolen, og jeg vet at mye kunne vært annerledes hvis noen hadde sett meg fra en annen side enn bare å være den negative som ikke gidder å følge med i timen». Jeg skulle ønske at denne jenta hadde hatt en Anette. Det raser en debatt i skolenorge nå. En debatt om hvor grensa skal gå for lærernes engasjement. Om hvor nært lærerne skal komme elevene sine, og hva slags ansvar de har. Skal de ta ansvar for hva slags hjemmesituasjon elevene deres har? Ja eller nei? Noen mener som Anette. Andre mener at sånt får andre ta seg av, jobben deres er å undervise. Anette er uenig. Hun ser kjærlighet til elevene sine, og engasjementet hun viser for dem, som en forutsetning for jobben hun skal gjøre. For: «Det er utrolig hva man kan oppnå med kjærlighet» (s.66). Anette legger aldri igjen hjertet på trappa før hun går inn på skolen, hun har det med seg over alt. Og derfor er hun til tider mer stressa enn godt er. Samtidig er hun helt klar på at det er kjærligheten til elevene og lærergjerningen som gjør at hun holder ut, år etter år. De gylne øyeblikkene. Det at hun faktisk får ungdom gjennom skolen, mot alle odds. Det er hennes samfunnsoppdrag. Og når vi tenker oss om, er det mange sånne som henne der ute, som gir alt for at barn og ungdommer skal komme seg gjennom skolen. Har du ikke respekt for lærergjerningen før du har lest «Klassen», vil du få det med renter lenge før du er ferdig med boka. Men du vil også få temmelig stor respekt for norske skoleelever.

2018-02-25 19:27:33

Orginalt innlegg på Facebook