Nå som Zeshan Shakar har fått Tarjei Vesaas-prisen, legger jeg ut bokanmeldelsen min en gang til. Det morsomme er at nå jobber jeg faktisk sammen med forfatteren! Utrolig stolte av kollegaen vår. Boka betyr mye for mange barn og ungdommer i Oslo, ikke minst i Groruddalen. God lørdag😊

2018-03-10 11:12:52

Orginalt innlegg på Facebook

Inga Marte Thorkildsen

I jula har jeg lest en bok jeg anbefaler på det varmeste: «Tante Ulrikkes vei». Den er blitt omtalt som høstens kanskje viktigste bok, og det syns jeg den fortjener. Den ER viktig. I tillegg er den opprørende, vond og morsom på en gang. Og den pirker borti oss på måter som kan få fram skamrødmen, spesielt hos mange av oss politikere. Første dag i ny jobb som oppvekst- og kunnskapsbyråd lå den på pulten min, sammen med et sjokoladehjerte. Jeg liker å tenke på at de er symboler på hva vi skal få til i Oslo, for barn og ungdom. Et Oslo som ikke dømmer og fordømmer, men som bryr seg, som gir ungene muligheter og som inkluderer. Og som gir barn kjærlighet❤️ «Tante Ulrikkes vei» handler om å vokse opp på Stovner, i en tid da verden eksploderer i terror og vold, og hvor rasisme og nedsettende karakteristikker av mennesker og grupper kastes fra det ene mediet til det neste. Boka handler om overlevelse. Om å overleve i en verden uten fungerende foreldre, i en skole som ikke ser hva du strever med. Om å overleve fra dag til dag når du ikke har penger eller utdannelse, men tilhører en gruppe ingen snakker positivt om. Om å overleve i kryssilden mellom politikere. Dumme politikere. Boka handler også om forventninger. Om hva som skjer når du må «representere»; være forsidegutt på vegne av en hel befolkningsgruppe, hver eneste dag. Om hva som skjer når du allerede som 8-åring forstår at du egentlig er uønsket her, og du innser at du må jobbe hardt for å motbevise oppfatningene og fordommene i samfunnet, samtidig som du skal tilfredsstille kravene fra dine egne foreldre. Hvor sliten og lei du blir. I boka følger vi to unge gutter, skoleflinke Mo og skoletaperen Jamal. Mens Mo gradvis bukker under for en kombinasjon av press, stress og ensomhet, holdes Jamal og lillebroren hans, Suli, nede av de elendige levekårene de tilbys hos en dypt deprimert mor. Den lille familien har vært utsatt for grov mishandling fra faren, før han stakk. Moren har nesten ikke penger, huset ser ut som en svinesti. De spiser dårlig og følger ikke opp skolens beskjeder. Sulis klær stinker ofte av piss etter netter preget av frykt. Ingen tar ansvar for å hjelpe den lille familien. Det må gå som det går: Jamal ender i den såkalte frafallsstatistikken, og røyker hasj for å holde virkeligheten på avstand. Jeg ble sterkt berørt av boka, ikke minst av historien til Jamal. Vi vet det jo: En stor del av barna som går på skolen hver dag har så store problemer hjemme at de ikke klarer å lære, akkurat som Jamal på Stovner - som egentlig kunne ha vært et barn i en hvilken som helst bydel i Oslo, eller i en hvilken som helst kommune i Norge. Når vi går inn i 2018, skal «Tante Ulrikkes vei» og sjokoladehjertet på pulten min minne meg på hva som virkelig teller. Vi MÅ gjøre mer for at ikke barn skal vokse opp i fattigdom, eller at de ikke blir sett og forstått før de er blitt et problem for samfunnet. Vi MÅ gi ordentlig hjelp til familier som sliter med etterdønningene av altfor vonde påkjenninger. Og vi Må stå opp for et Oslo som tydelig viser barn og ungdommer at de er våre barn, uansett. Det spiller ingen rolle hva slags hudfarge og religion de har. De er norske. Jeg vil at vi skal behandle ungdommer bedre, spørre hvorfor, ikke dømme så lett. Heie dem fram! Jeg vil at vi skal gjøre mer og prøve nye ting for at de som strever skal klare skolen. At de skal kunne gå hjem og føle seg bra, noe som også gjør at andre får det tryggere og bedre. At de andre også lærer mer. For barn som Jamal preger mange klassemiljøer, skaper mye uro og frustrasjon og krever mye ressurser. Det er i alles interesse at vi klarer dette bedre. Og så tar jeg med meg Jamal sine ord om voksne, ord som kan passe for de lærerne som virkelig utgjør en forskjell for utsatte barn, men som like gjerne kan passe på politikere i integreringsdebatten: «... men liksom, det går bra med folk som er litt streng noen ganger når dem også er snille meste av tida, skjønner du hva jeg mener? Da, streng er ok liksom». Godt nytt år!