Full av energi, inspirasjon og pågangsmot etter å ha tilbrakt uka i Wisconsin, hvor de ønsker å bli den aller første «traumeinformerte» staten i USA. Tenke seg til! Staten hvor straff, utvisning fra skolen og harde reaksjoner på negativ atferd har vært vanlig, har bestemt seg for å prøve en annen strategi. Med varme, spredning av kunnskap om hjernens utvikling, og forståelse for at atferd kommer av en grunn, og ikke er en egenskap hos individene - og ikke minst tidlig hjelp til familiene - skal de få folk til å mestre livet bedre, skamme seg mindre og dermed påvirke helsa i generasjoner framover. Lønnsomt er det også. Litt bakgrunn: Gjennom en stor studie av 17 000 middelklasse-amerikanere (ACE-studien), og seinere studier, fant de at utbredelsen av «barndomstraumer» (fysisk og psykisk vold, seksuelle overgrep, mobbing, foreldres vold mot hverandre, foreldres skilsmisse/dødsfall/fengsling/rusavhengighet/psykiske lidelser osv) er mye større enn tidligere antatt. De fant at svært mange har opplevd mange typer traumer eller krenkelser, og at det er en nær sammenheng mellom antall typer traumer/krenkelser og seinere helseproblemer - og tidlig død. De fant at en vanskelig barndom antakelig er det aller største folkehelseproblemet i USA, og opphav til det vi tradisjonelt tenker på som folkehelseproblemer: som rusavhengighet, overvekt, hjerte-karlidelser, psykiske problemer etc (Les A.L. Kirkengens «Hvordan krenkede barn blir syke voksne»). Et ansvar for politikerne, altså! Hva har Wisconsin erfart? I korte trekk dette: 1. At vennlighet, varme og forståelse virker bedre enn all verdens straff og harde reaksjoner. At trygge relasjoner er helt avgjørende for oss mennesker. Og at selv om traumatiserte mennesker har et særlig behov for å bli møtt med respekt, tillit og trygghet, varme, nærhet, mestring og samarbeid, så er det verdier som absolutt alle mennesker har nytte av. 2. At det lønner seg å ta skikkelig ansvar for medarbeiderne sine, og at det er en forutsetning for forandring. Mange ansatte i velferdsyrkene har selv barndomproblemer som ikke er ordentlig bearbeidet, og brenner seg lett ut. De som jobber traumebevisst eller traumeinformert, beholder medarbeiderne sine lenger. Det er bra for alle, og det lønner seg selvsagt også økonomisk. 3. At skoler som jobber på denne måten reduserer frafallet og får flere gjennom utdanningsløpet. Barn som har det vanskelig møtes i disse traumesensitive skolene med en helt annen varme og forståelse enn de gjorde tidligere. I stedet for å tenke at barn er vanskelige, har de begynt å tenke at de HAR DET vanskelig. Og de har skjønt at de barna og ungdommene som ofte har blitt sett på som de aller vanskeligste, kan ha ekstremt alvorlige opplevelser i bagasjen - opplevelser som preger hjernens reaksjonsmønster. Når de møtes med straff og hardhet, forsterkes problemene. Måten å lindre det på, er ved å korrigere tidligere erfaringer: med varme, vennlighet og kjærlighet skal det vonde bli mindre vondt. Barn som har erfart at voksne ikke er til å stole på, skal erfare det motsatte. Barn som skammer seg, skal forstå at det ikke er de som er feil. Barn som har mista trua på seg sjøl skal skjønne at mange andre har tro på dem. Slik oppstår positive sirkler av gjensidig tillit, avgjørende for læring og mestring. Også i næringslivet har de begynt å snuse på denne måten å tenke på, og de ser at det er lønnsomt. I alle systemer, på alle arbeidsplasser, er det jo mange mennesker som har så vanskelige livserfaringer at det preger dem i dagliglivet - og spesielt i vanskelige perioder, som ved omstillinger. Det er også en nær sammenheng mellom antall barndomstraumer et menneske har og antall sykemeldingsdager i jobben. Det viser disse studiene fra USA. Jeg tenker at det er helt «common sense», siden vi vet at barndommen stadig kommer i reprise. Det vi erfarte som barn, sitter i oss hele livet. For meg som har jobba med dette temaet i over tjue år, og som også har skrevet et kampskrift for å få en annen tenking inn i systemer som helse og skole, har denne uka vært spesiell og følelsesmessig veldig sterk. For: jeg ser endelig en mulighet for at vi nå kan få forandringer som monner. Jeg vet at vi må være tålmodige, for forandring tar tid. Samtidig er jeg fryktelig utålmodig, fordi jeg har sett så mange ganger på nært hold, bl.a i arbeidet med ungdom gjennom Forandringsfabrikken, hvor mye dette haster. Dagens måter å gjøre ting på kan være veldig ødeleggende. Ikke fordi folk vil andre vondt, men fordi forståelsen og kunnskapen ikke er til stede. Mange av systemene våre krenker, framfor å hjelpe, fordi ansatte er pålagt å jobbe på måter som ikke fungerer helende. Som pårørende i psykiatrien ser jeg hvor lite oppmerksomhet det er rundt barndomstraumer og hva det betyr for mennesker i voksen alder. Hvor viktig varme, nærhet, forståelse, vennlighet - ja, kjærlighet - er for heling og lindring av smerter som er så vonde at det er vanskelig for oss andre å forstå det. Bunnløs ensomhet og mangel på grunnleggende trygghet i barndommen lindres jo ikke ved hjelp av isolasjon, atferdskorrigering, tvang og strenghet. Det gjør bare vondt verre. Men det er dette jeg ser i mange av systemene i dag. Derfor haster det at vi løfter fram kunnskapen om traumer, tilknytning, omsorgssvikt og hjernens utvikling (i Oslo kaller vi det «Barnehjernevernet» etter Magne Raundalen) og dyrker fram en tenking om humanisme, solidaritet, tillit og samarbeid. Som bonus er jeg helt sikker på at vi vil se at skattepengene blir brukt på en mye klokere og mer treffsikker måte enn i dag. Og selv om jeg som sosialist er prinsipielt og glødende for skatt, er jeg også prinsipielt og glødende for å bruke pengene fornuftig.

2018-04-08 22:32:39

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Inga Marte Thorkildsen