En ny rapport avslører at 1910 pasienter i psykisk helsevern begikk selvmord mellom 2008 og 2015. Det tilsvarer mer enn én pasient annenhver dag! Mange av dem som sliter tyngst har opplevd mye vondt, og mange krenkelser. Mange bærer på mye skyld og skam. Mange har ikke fortalt noen om hva de bærer på, kanskje har de fortrengt det. I hjelpeapparatet møter de ofte en tilnærming som sykeliggjør reaksjonene deres, i stedet for å gi dem legitimitet. Vi spør «hva er galt med deg» i stedet for «hva har skjedd med deg?» Da jeg jobba med PsykiskHelseProff-prosjektet i Forandringsfabrikken, opplevde jeg ofte at ungdom som fortalte om uakseptable og vonde erfaringer ikke hadde opplevd at voksne hadde reagert på det de fortalte. Behandlere og andre profesjonelle hadde lært at de ikke skulle vise for mye følelser, dessuten krevde systemet at se raskt måte sette en diagnose. Ungdommene tolket det som tegn på at det de hadde opplevd (mobbing, avvisning, overgrep, vold, tap, sorg osv) ikke egentlig var så alvorlig, eller at det egentlige problemet var at de selv var syke. I verste fall tenkte de at det var deres egen skyld. Som pårørende og venn til flere ulike mennesker som har vært mye innlagt, har jeg erfart et system som i liten grad berører årsakene til folks vansker, spesielt ikke de som startet allerede i barndommen. Nærhet er i liten grad akseptert, spesielt ikke hvis du er så uheldig å få diagnosen «personlighetsforstyrrelse». Samtidig er det veldig mange pasienter som har ekstremt vonde krenkelseshistorier bak seg. Jeg savner mer refleksjon og flere samtaler med folk som selv har kjent systemene på kroppen. Hva skjer med mennesker som har vært mye avvist, i møte med systemer som kjennes avvisende? Hva skjer med mennesker som har vært utsatt for overgrep i systemer som bruker mye tvang? Her trengs vilje til ydmyk nytenking. Som Anders Dovrans forskning viste, og som en drøss med studier internasjonalt har vist - det er VANLIG at pasienter i psykisk helsevern har traumehistorier, ofte fra barndommen. Og i barndommen formes hjernen i rekordfart - av erfaringer. De erfaringene kan få deg til å tenke at du er et verdifullt menneske i verden som fortjener gode opplevelser, vennskap og kjærlighet. Men de kan også få deg til å tenke det motsatte. En strategi for avskamming hadde vært en god start. Jeg skrev en bok om alt dette for snart tre år siden, men opplever i liten grad at temaet blir tatt alvorlig hos statlige myndigheter. Nå tar vi tak i Oslo, traumeforståelsen skal inn i våre hjelpesystemer. Men de statlige helsemyndighetene og psykiatrien må også skjønne hvor viktig dette er! Vi må begynne å se hele mennesket, også deres historier. Vi må se ressursene folk har, og spørre dem hva som er viktig for dem. Vi må vise åpenhet, ydmykhet og varme. Og vi må reagere mer på urett som begås mot mennesker, ikke minst mot barn.

2018-04-18 23:18:31

Orginalt innlegg på Facebook