I morgen skal jeg intervjue dansk-kurdiske Sara Omar. Jeg er nettopp ferdig med boka hennes, Dødevaskeren (navnet på den som vasker kvinner som er æresdrept, kvinner ingen andre vil begrave), og jeg er rystet inn til margen. Underveis i lesinga kunne jeg ikke unngå å tenke tilbake på norsk-kurdiske Shilan Shorsh, «Bergens modigste», SV-kollegaen vår som vi stedte til hvile i en knallrød kiste i mai for fem år siden. Kvinnen som nektet å bøye seg for æreskulturen, måtte til slutt gi tapt for den, i en alder av 39 år. Om hun ble drept eller om hun tok sitt liv - vi vet ikke sikkert. Uansett ble hun utsatt for tilstrekkelig med hat, vold og trusler til at det kunne knekke selv den sterkeste iblant oss. I begravelsen den mai-dagen var det en tale som gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg: den fra Amnestys Beate Ekeløve-Slydal. Jeg deler den her, til minne om Shilan og alle de andre kvinnene i verden som nektes sine grunnleggende menneskerettigheter - fordi de er kvinner. Og som oppvarming til morgendagens samtale på Litteraturhuset kl 19. Jeg håper det kommer mange. «Menneskerettighetsbrudd er ikke noe man skal snakke stille og forsiktig om, ikke noe som skal skjules bak lukkede dører og innenfor lukkede miljøer. Stillhet stanser ingen undertrykkelse eller overgrep enten det skjer overfor kurdere som folk eller kvinner. Så rop det ut fra hvert fjell og hvert torg: Stans overgrepene mot kvinner, og straff overgriperne!»

2018-05-01 21:07:57

Orginalt innlegg på Facebook

Til Shilans minne

Shilans glødende engasjement for kvinners rettigheter og kamp mot undertrykkelse gjorde at hun måtte flykte fra Kurdistan i 1999. Hun kom til Norge og fortsatte sitt arbeid her med å sette søkelyset på særlig tvangsekteskap og æresdrap av kurdiske jenter og kvinner. Shilan så seg nødt til ....