I dag lanserte Utdanningsetaten en rapport om barns vold i Osloskolen. Om vold mellom barn, og om barns vold mot voksne. Alle mediene var der, tror jeg. Siden har det gått i ett, i alle kanaler. Jeg skulle bare ønske at media også hadde tatt med øyeblikket da to proffer fra Forandringsfabrikken ga oss råd om hva som bør gjøres. De som sjøl har gjort mye vondt mot andre, som må leve med skammen og samvittigheten, har nemlig ofte mye klokt å komme med. Ofte har de også et brennende ønske om at andre skal slippe å oppleve det de har gjort. Når barn bruker vold, er det ikke fordi de er onde, slemme eller liker å få kjeft og straff og skuffe de voksne. Det er fordi de har altfor mye inni seg som de ikke klarer å sette ord på, eller som de opplever at andre ikke ser og forstår. Som proffene forklarte i dag: vold handler først og fremst om følelser. Om smerte, frykt, sinne, avmakt og skam som kommer til uttrykk på den måten barn og unge kan gjøre seg forstått. Derfor må voksne finne veien inn til de følelsene. Mange barn og unge er fulle av stress når de kommer på skolen. Mange har mye vondt i livene sine. Et blikk, en sint kommentar eller noen som dytter deg i køen kan være nok til å antenne gnisten. For stress får hjernen til å være i alarmberedskap. Å ta hensyn til at mange barn er veldig stressa som følge av vanskelige livsbetingelser, kan gjøre at problemet blir mindre. Det har de erfart som har fått opplæring i traumesensitivitet, i barnevern og psykiatri. De bruker rett og slett mye mindre tvang enn før. Traumesensitivitet innebærer et skifte av perspektiv. Kort sagt begynner vi å spørre HVORFOR. Med varme øyne og et kroppsspråk som viser at dette har vi virkelig lyst til å finne ut av, og med et oppriktig ønske om å hjelpe. Varme, trygge relasjoner må til for å finne ut av sånt, spesielt der hvor barnet allerede har mista all tillit til voksne. Og varme, trygge relasjoner hjelper barn til å finne ut av følelsene sine. Det finnes ikke et program eller et tiltak som kan erstatte det. Da trenger voksne tid. Og de trenger hjelp til å se barnet med de rette brillene på. Altfor lenge har atferdstenking stått sentralt i systemer som skal hjelpe barn og unge. Målet har i årevis vært å få vekk uønsket atferd. Men hvis barnet egentlig forteller oss at det har det virkelig vondt, så er det på mange måter et overgrep å fjerne barnets eneste mulighet til å si fra om det på. Dessuten blir det for lettvint, og som proffene Harald og Fredrik forklarte oss i dag: Det kan bidra til at vi bare flytter på problemene. Noen kan ende i rusmiljøer og i mer alvorlig kriminalitet, eller de selvskader seg på andre måter. Da har vi bare flytta på et problem, og i verste fall forsterka det. Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal akseptere at noen barn slår, sparker, truer eller gjør enda verre ting, selvfølgelig må de stoppes! Spørsmålet er - hva så? Hvis det skjer igjen og igjen og igjen? Som vi lærte i dag: 1-3 barn står for det aller meste av volden på hver skole. Hvorfor klarer vi ikke å forhindre at det utvikler seg? Jeg tror at mange voksne strever veldig. Jeg tror mange, både lærere og foreldre, føler på skam. Dette dreier seg i stor grad om barn i 6-12/13 års alder. Vold fra så unge barn må vel være håndterbart? Når det ikke er det, viser det at vi må nærme oss problemene på en annen måte. Det er mitt og Utdanningsetatens ansvar. Vi må se på tiltakene og tilbudene våre med nye øyne. Ikke minst må vi lytte til hva barn og unge selv har å si om hva de mener kan fungere og hva som må bort. Ikke alt vi gjør i dag er ting vi bør fortsette med. Og så må vi lytte til de lærerne og rektorene som strever, og de som har fått det til. I Oslo har vi skoler der halvparten av elevene slutter. Vi har områder hvor store deler av ungene vokser opp under utrolig belastende forhold. Og de samles på noen få videregående skoler i byen. Det har vært en utvikling over tid hvor forskjellene har økt, og hvor noen skoler føler seg ganske maktesløse. Jeg har snakka med noen av de lærerne. Og jeg har snakka med noen av de ungdommene; ungdom som har brukt vold og ungdom som har blitt traumatisert av vold på skolen. Det er vondt! Heldigvis finnes det massevis av gode eksempler på hva som kan gjøres: - Opplæring i traumesensitiv tilnærming - Relasjonsbygging hvor målet er at alle barn skal ha venner og alle skal kjenne hverandre og læreren sin - Livet på timeplanen - Gatemekling - Rektorer som klemmer alle om morgenen og gir dem en best mulig start - Miljøarbeidere som skaper latter og liv, og som sørger for at alle er med - Skolefrokost (mange oslobarn har ikke spist før de kommer på skolen) - Helsesøstre, barnevernspedagoger og psykologer, og nav-veiledere som hjelper ungdom som ikke har noe hjem, men bor rundt i trappeoppganger (i Oslo er ikke det helt uvanlig!) - Bare for å nevne noe. Ikke minst handler det om ressursene skolene har, og om vi skal tillate så store forskjeller som vi ser nå. Jeg mener nei. Den debatten har vi heldigvis begynt å ta, og det er på høy tid.

2018-05-07 22:19:57

Orginalt innlegg på Facebook