Jeg er innimellom med en ung kvinne i traumeterapi. Søndag var vi en hel gruppe som jobba sammen hele dagen, og det var utrolig sterkt. Sterkt, fordi håpet om bedring gudskjelov lever. Og sterkt, fordi det gjør vondt å se hvor hardt prega mennesker blir av det som har skjedd helt tidlig i livet: - Når du er et uønska barn, og du får høre at du aldri burde vært født. - Når du blir et objekt for voksnes seksuelle nytelse. - Når du hver dag går som på nåler, i frykt for å utløse sinne og vold. - Når du gjennom en hel oppvekst har trodd at det er din skyld at mamma er syk og kanskje vil ta livet sitt. Da går det ikke bare utover den psykiske helsa. Da går det utover alt. Inn i alt. For meg som har ansvar for barns oppvekstvilkår i Oslo, gir det en voldsom drive å være så tett på voksnes traumelidelser og skam. Jeg kjenner det langt inn i marg og hjerterot: Vi må aldri, aldri glemme hvor viktig det er å jobbe for en trygg oppvekst for barna!

2018-05-29 21:51:15

Orginalt innlegg på Facebook