Sterkt å lese portrettet med Hanne Ørstavik i Klassekampen. Kjenner igjen så mye i mennesker jeg er glad i som har hatt det vondt som barn! Tenker på dem nå, og hvordan barndommen betyr så enormt for hvordan man får det seinere i livet. Vi må bare skjønne det - ordentlig❤️ Fra KK: «De siste årene har hun sett på bilder av seg selv fra da hun var helt liten og videre opp i tenårene, og prøvd å møte den jenta hun ser der. - Jeg klarte først nesten ikke å se på dem, de vakte en sånn enorm forakt i meg. - Hva bunner den forakten i? - Jeg tror det er det som er arvesynden. Hvis du har foreldre som forakter seg selv, så plukker barnet det opp og opplever den som en forakt rettet mot seg selv, selv om den voksne kanskje ikke mener å forakte barnet. Og så begynner barnet å forakte seg selv, for å beskytte seg. - Var det slik for deg? - Jeg har en pappa som har hatt masse selvforakt, som blant annet ble slått da han var liten. Og dette sier han selv, nå er han gammel og er blitt mye mykere. Jeg har alltid vært veldig glad i ham. Men han kunne ikke være nær meg, det ble fort for mye for ham at jeg, den lille jenta, var så glad i ham. - Kjærligheten min ble på en måte for mye, og da ble den for mye inni meg selv også. Så jeg måtte beskytte meg selv fra å kjenne så mye kjærlighet». Hannes vei til tilgivelse og forsoning handler om å se barnet. Anerkjenne barnedelene i seg som voksen. Se på bilder av seg selv og spørre: hva trengte du? Være der for den lille Hanne. Og det hjelper! Akkurat som jeg har sett at det hjelper for så mange andre som har hatt det vondt. Se barnet. Gi kjærlighet. Tilgi. Ta vekk skam❤️

2018-09-01 22:07:07

Orginalt innlegg på Facebook