«Ingen steder tror jeg man kjenner mer på skam over å være annerledes og å stå utenfor enn i en skole som iverksetter individrettede over systemrettede tiltak. Det gjelder skolemiljø, det gjelder spesialundervisning, det gjelder de fleste rettigheter elevene har», skriver Mobbeombudet i Oslo. Ja! Det er på tide å diskutere hva som gjør at så mange skoler ender med å se barna som selve problemet, mens årsakene glipper for oss. For dermed kommer vi ikke mobbingen til livs! Og så må vi spørre: Hvordan ser vi egentlig på barn? Hvordan forstår vi barns atferd? Og ikke minst: tar vi barn og unge på alvor når vi skal bygge trygge og varme skoler?

2018-09-03 21:48:08

Orginalt innlegg på Facebook

Mobbeombudet i Oslo

Nye tall om mobbing; Kunnskapsministeren uttaler blant annet "Vi må bli bedre på å forebygge mobbing og skape gode læringsmiljø. Skoler og barnehager jobber nå med å bli bedre til å skape gode miljø der barn trives, har venner og der mobbing håndteres raskt når det skjer." Tør jeg påstå det ikke er her skoen trykker, Jan Tore Sanner. Det disse tallene gjenspeiler, er at skolene i mange saker - og riktignok i beste mening - rett og slett iverksetter for dårlige tiltak som i verste fall forsterker problemene. For eksempel for jente (10) som strever med sosiale koder og stenges ute fra lek som nå skal "veiledes i å bli en bedre venn" og "øve seg på å ikke kontrollere leken" mens de som utestenger skal "skrive logg hos rådgiver hver uke om hvem de har inkludert i lek". Eller gutt (16) som slår og skriker når han blir redd som skal "fotfølges av assistent i friminuttene av hensyn til medelevers sikkerhet" og "få tilbud om en dag i uka på bilverksted" mens de som trigger skal "holde seg unna eleven og unngå å provosere". Dette er omskrevne, men reelle eksempler fra aktivitetsplaner iht oppl.l.§9a-4 fra det siste året. Dette er eksempler på hvordan skoler, kanskje som en følge av et høyt arbeids- og tidspress, ikke har klart å se hva som er de bakenforliggende årsakene til hvorfor elevene gjør det de gjør, og dermed setter inn tiltak for å fikse elevene istedenfor å justere noe i miljøet. Kan det hende vi må analysere årsaken til at så mange skoler tar i bruk individualiserende tiltak for å etterleve aktivitetsplikten jf §9a-3? Mon tro om vi da observerer noen paralleller mellom en prestasjons- og individfokusert skolekultur og et skolemiljø hvor eleven forventes å tilpasse seg skolen og ikke omvendt? Eller et samfunn som ikke tolererer annerledeshet så mye som vi liker å tro? Mobbing hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og mulighet til medvirkning. Det oppstår i utrygge miljøer hvor angsten for å havne utenfor er så stor at man nesten gjør hva som helst for å kjenne på tilhørighet. Behovet for å høre til har alle mennesker naturlig i seg. Like fullt angsten for å stå utenfor. Ingen steder tror jeg man kjenner mer på skam over å være annerledes og å stå utenfor enn i en skole som iverksetter individrettede over systemrettede tiltak. Det gjelder skolemiljø, det gjelder spesialundervisning, det gjelder de fleste rettigheter elevene har. Dette hadde politikerne selvfølgelig visst hadde de deltatt på hovedarrangementet "Hvorfor går ikke mobbetallene ned?" under Arendalsuka forrige uke og hørt innledningen til debatten. Dessverre var hele 6 partier fra Stortinget fraværende, og det preget også debatten. Politikerne må gjerne tro at et nytt og strengere regelverk med ny klageordning automatisk fører til kvalitet, men det er først når vi kan løfte debatten til å romme mer enn det ensidige rettighetsfokuset og viktigheten av forebygging - noe INGEN er uenige i - og heller se etter sammenhenger mellom det som skjer i samfunnet og det som skjer i skolegården, at vi kan klare å flytte på noen normer sammen, og først da få til et reelt løft for skolemiljøet i Norge. (Dele innlegget? Kopier denne linken for å få med hele teksten: https://www.facebook.com/731059377074151/posts/1128852740628144/)