Bakgrunnen for diskusjonen i et forum på Facebook er at Frp må inngå sure kompromisser i regjering. Kommentar fra en meddebattant (sitat): "Det har sine sider å både være i posisjon og opposisjon samtidig." Mitt svar: Det er en problemstilling alle partier som søker regjeringsmakt blir stilt overfor av den enkle grunn at ingen partier alene har hatt flertall i Norge i etterkrigstiden. Men vi bør kunne enes om at å ha innflytelse og regjeringsmakt selv med mange kompromisser er det eneste riktige valget når alternativet er et liv i opposisjon uten nevneverdig makt? Det er mange overordnede hensyn til landet som tilsier at sosialistene ikke må få overta. Da er sure kompromisser et langt bedre alternativ enn ingen kompromisser og ingen Frp-/Høyre-politikk som er verdt å nevne. En Støre-ledet sosialistregjering vil ikke ha nevneverdig problemer med å føre sosialistisk politikk i stortinget de neste fire årene. Alle partier - også Frp - har et selvstendig ansvar for å søke makt og innflytelse når det et mulig for å gjennomføre mest mulig av egen politikk (eller for å hindre at opposisjonen innfører mer av sin politikk enn det som ikke er mulig å unngå). Det er deres kontrakt med egne velgere. Det er ingen som har bruk for et parti som ikke aktivt søker makt og griper den når muligheten byr seg. Prisen for å ha regjeringsmakt blir ikke for stor så lenge prisen ved å stå utenfor er enda større (ingen reell makt). Noen ganger må prinsippene vike for pragmatisme og realpolitikk og konkrete resultater.

2018-04-11 11:46:57

Orginalt innlegg på Facebook