Utjevningsmandater - hva skjer? Høyre i Nord-Trøndelag fikk i årets valg 8.121 stemmer. Med det glapp direktemandatet. Stemmetallet er over 1.500 høyere enn André Skjelstad og Nord-Trøndelag Venstre har fått de 3 siste valgene – til sammen. Det begynner nå å bli et stort demokratisk problem å forklare hvordan Skjelstad kan komme inn år etter år, når velgerne i Nord-Trøndelag helt åpenbart heller ønsker å sende en annen kandidat. Utjevningsmandatenes forklaring ligger i ønsket om å gi de politiske partiene en mer rettferdig representasjon. 19 av Stortingets 169 mandater deles ikke ut etter stemmetallene i fylkene, men via en nasjonal omfordelingsordning hvor alle partier over sperregrensen på 4 prosent deltar. I praksis går nesten alle mandatene til små parti. Ordningen har absolutt mange demokratiske kvaliteter, fordi små parti kan runde 100.000 stemmer uten å få et eneste direktemandat på Stortinget. Det nasjonale hensynet til partidemokratiet går imidlertid på bekostning av hensynet til velgernes ønske i hvert enkelt fylke. Det er stor forskjell på hvor mange mandater hvert fylke har i stortingsvalg. Aust-Agder og Sogn og Fjordane har både få innbyggere og lite areal. De får dermed færrest antall representanter, 4 hver. Nord-Trøndelag og Finnmark følger så, med 5 hver. Oslo (20 mandater) og Akershus (19 mandater) har flest. I alle fylkene er ett av mandatene utpekt til å være utjevningsmandat. Det er selvsagt et mye større problem for lokaldemokratiet at 1 av 5 mandater i Nord-Trøndelag er utjevning, enn at 1 av 20 i Oslo er det. I takt med utviklingen i folketall har de minste fylkene mistet mandater de siste valgene. Nå har vi nådd en grense hvor de få mandatene som sendes fra distriktsfylkene bør være prioritert av velgerne som bor i valgkretsen, ikke av en nasjonal omfordeling. Alle fem mandatene i Nord-Trøndelag burde derfor vært direktemandater. Så går det an å vurdere en ordning med halvparten så mange utjevningsmandater, som fordeles nasjonalt.

2021-09-16 14:17:27

Orginalt innlegg på Facebook

Utjevningsmandater - hva skjer? Høyre i Nord-Trøndelag fikk i årets valg 8.121 stemmer. Med det glapp direktemandatet. Stemmetallet er over 1.500 høyere enn André Skjelstad og Nord-Trøndelag Venstre har fått de 3 siste valgene – til sammen. Det begynner nå å bli et stort demokratisk problem å forklare hvordan Skjelstad kan komme inn år etter år, når velgerne i Nord-Trøndelag helt åpenbart heller ønsker å sende en annen kandidat. Utjevningsmandatenes forklaring ligger i ønsket om å gi de politiske partiene en mer rettferdig representasjon. 19 av Stortingets 169 mandater deles ikke ut etter stemmetallene i fylkene, men via en nasjonal omfordelingsordning hvor alle partier over sperregrensen på 4 prosent deltar. I praksis går nesten alle mandatene til små parti. Ordningen har absolutt mange demokratiske kvaliteter, fordi små parti kan runde 100.000 stemmer uten å få et eneste direktemandat på Stortinget. Det nasjonale hensynet til partidemokratiet går imidlertid på bekostning av hensynet til velgernes ønske i hvert enkelt fylke. Det er stor forskjell på hvor mange mandater hvert fylke har i stortingsvalg. Aust-Agder og Sogn og Fjordane har både få innbyggere og lite areal. De får dermed færrest antall representanter, 4 hver. Nord-Trøndelag og Finnmark følger så, med 5 hver. Oslo (20 mandater) og Akershus (19 mandater) har flest. I alle fylkene er ett av mandatene utpekt til å være utjevningsmandat. Det er selvsagt et mye større problem for lokaldemokratiet at 1 av 5 mandater i Nord-Trøndelag er utjevning, enn at 1 av 20 i Oslo er det. I takt med utviklingen i folketall har de minste fylkene mistet mandater de siste valgene. Nå har vi nådd en grense hvor de få mandatene som sendes fra distriktsfylkene bør være prioritert av velgerne som bor i valgkretsen, ikke av en nasjonal omfordeling. Alle fem mandatene i Nord-Trøndelag burde derfor vært direktemandater. Så går det an å vurdere en ordning med halvparten så mange utjevningsmandater, som fordeles nasjonalt.