Det er ti år siden terroren rammet Norge. Så rått og kaldt. Så fullt av hat. Vi skal aldri glemme. Jeg hadde nylig gått av som KrfU-leder, og minnene hvor jeg var og tenkte sitter som spikret. Mine politiske venner som jeg hadde hatt gode samtaler med, diskutert og debattert med var nå i livsfare. Det var og er helt uvirkelig. Jeg tenkte på våre egne sommerleirer. På våre unge deltakere. På idealismen. Viljen og motet til å bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Ungdommer med de samme drømmer og mot ble nå angrepet for det de trodde på. På en vakker øy jeg hadde vært så heldig å få besøke. Jeg håpet i det lengste. Men antallet døde og skadede var ufattelig. Jeg er lei meg for at vi ikke klarte å beskytte uskyldige da, og jeg er lei meg for at vi ikke har gjort nok for å ta et ordentlig oppgjør med det som har skjedd. En manns farlige holdninger ble til de verste terrorhandlingene som er utført på norsk jord etter andre verdenskrig. Et angrep mot AUF. Mot demokratiet vårt. Mot friheten vår. Vi skal aldri glemme. 77 uskyldige mennesker ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya. 77 mennesker mistet livet fordi en mann mente han hadde rett til å bestemme hvem som fortjener å leve og å dø. Mange flere ble rammet, både fysisk og psykisk. Dype sår som fremdeles gjør så inderlig vondt. Terroren var først og fremst et målrettet angrep på AUF og arbeiderbevegelsen. På idealistiske ungdommer som brukte livet sitt på å kjempe for det de trodde på. Ungdommer som fikk livet frarøvet. Vi skylder dem å kjempe videre. Aldri mer 22. juli var et løfte fra oss alle. Men kampen mot høyreekstremisme er ikke over. Vi må derfor fortsette å snakke sant om det som skjedde. Fortsette å kjempe mot kreftene som sto bak angrepet. Fortsette å stå sammen. Om en mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan skape sammen, sa AUF-eren Stine Renate Håheim. Ord som gav oss alle håp, stolthet og mot. Derfor smerter det meg ekstra mye å se alle dere AUF-ere som nå har fortalt deres historier. Om ensomhet i kampen mot de onde kreftene. Det kan ikke og skal ikke være arven etter 22. juli. Derfor hviler det et enormt ansvar på oss som er voksne nok til å huske, voksne nok til å forstå. Et ansvar til å fortelle, huske og dele historien med de kommende generasjonene. Og et ansvar for å aldri slutte å kjempe mot de giftige holdningene og volden det førte med seg. Ekstremisme er farlig. Utenforskap er farlig. Uimotsagt hat er farlig. Det er vårt alles felles ansvar å stå opp mot hatet. Kjære AUF: takk for at dere fortsetter å kjempe. For alt dere har gjort frem til i dag. Jeg lover å kjempe med. Kjære alle dere som mistet noen helt umistelige: Jeg lover - vi skal aldri, aldri glemme.

2021-07-22 08:45:34

Orginalt innlegg på Facebook