Ti år. Jeg skal delta på minnemarkeringene i Oslo i dag. Fordi «Aldri glemme» er noe mer enn et slagord, det er livsviktig. De fleste av oss kan huske akkurat hvor vi var da nyheten om bomben i regjeringskvartalet nådde oss, eller da den første meldingen om skyting på Utøya dukket opp. Men de som har de vanskeligste minnene, de som selv ble angrepet eller mistet noen som stod dem nær, har for ofte opplevd å ikke bli hørt. Den politiske debatten om ideene som inspirerte terroren har for ofte vært vanskelig å føre, og uhyrlig nok har mange overlevende blitt møtt med trusler og hets når de har ytret seg. Denne våren har mange sagt tydelig fra om dette, og det har vært utrolig viktig. Vi må snakke om 22.juli 2011 som hva det var, et politisk motivert og høyreekstremt angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Et angrep inspirert av rasistiske ideer og muslimhat. Beredskap handler ikke bare om å ha politi som er godt nok forberedt, men om å bekjempe ideene som avler vold. Bare terroristen har skyld, men å ta surstoffet fra rasisme og konspirasjonsteorier er et samfunnsansvar. Det har kommet en rekke bøker om 22.juli denne våren. To av de overlevende som har skrevet er Tonje Brenna og Ali Esbati. De var begge på Utøya. De har begge skrevet sterkt om hvordan de opplevde terroren, og de har begge et svært tydelig budskap om hvordan høyreekstremismen må møtes. Hans Olav Lahlum og jeg inviterte dem til en samtale som du kan høre i lenken jeg legger ut under denne posten. Sammenhengen mellom holdning og handling, og forskjellen på skyld og ansvar, var også tema da vi hadde Jonas Gahr Støre som gjest om 22.juli. Den kan du finne samme sted. Klokken 19 i dag slår rådhusklokkene i Oslo 77 slag for å hedre de drepte, og så spiller de «Til ungdommen» av Nordahl Grieg. Antifascisten Grieg var barn av en annen tid, men i dag snakker ordene hans til oss om vår egen: Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd. Aldri glemme. Aldri tie.

2021-07-22 10:51:03

Orginalt innlegg på Instagram