Har nettopp kjørt inn til Oslo for å være her på tiårsdagen for 22. juli-terroren. I bilen innover satt jeg med frysninger over hele meg og hørte på Sommer i P2 på nrk hvor mor og journalist Caroline Bækkelund Hauge forteller om hvordan det var å ha en datter på Utøya, og de voldsomme konsekvensene det fikk - ikke bare for dattera, men også for henne selv og hennes familie. Hun var traumatisert, men hun skjønte det bare ikke selv. Men hva skjønner resten av oss - egentlig? Om de reaksjonene folk får etter noe sånt, men også etter all den volden, de overgrepene og omsorgssvikten som påføres barn og unge hver eneste dag, med liknende konsekvenser? De Utøya-overlevendes traumer er nå godt dokumentert. Det er også traumene etter annen påført, og ofte fortiet, vold. Nå må vi bruke all denne kunnskapen til å bli traumeinformerte - i helse og utdanningssystemene, ja, i hele samfunnet. Det skylder vi alle de overlevende etter 22. juli-terroren og deres pårørende, men også alle de tusener på tusener som ikke har fått den hjelpen og beskyttelsen de hadde trengt💔

2021-07-21 20:10:50

Orginalt innlegg på Facebook

Traumer er et folkehelseproblem

Vi har mye å lære av de overlevende fra Utøya.