Jeg har fine barndomsminner fra 17. mai. Brusen og isen, så klart. Den hvite skjorten og det røde flagget. Det underlige alvoret som senket seg over de voksne når 17. mai-talen ble holdt. Vi ungene løp knisende forbi med stappfulle mager og halvfulle brusflasker og fanget opp ord vi ikke forsto. Frihet. Fellesskap. Solidaritet. Høytidelige ord som ble hentet fram sammen med slips og bunadssølv, pusset blanke og strøket glatte før de voksne rensket stemmen, rettet ryggen og tok dem i bruk. Jeg har tenkt på disse talene og disse ordene mange ganger det siste året. Når befolkningen slo ned den ene smittebølgen etter den andre. Når små og store fikk sår på hendene av håndvasken og utslett i ansiktet av munnbindene. Når møter mellom mennesker måtte måles i meter og ungdommer som lengtet ut måtte holde seg inne. Jeg har tenkt at innbyggerne i dette lille landet har gjort det 17. mai-talene handler om. De har gjort en innsats for fellesskapet. De har gjort det i solidaritet med dem som var mer sårbare enn dem selv. De har gjort det i frihet og av fri vilje. Vi kommer til å vende tilbake til hverdagen vi måtte forlate på senvinteren i fjor. R kommer til å bli en helt alminnelig bokstav igjen. Kohort kommer til å bli et ord som bare brukes i kryssordet i Dagbladet. Å hoste på bussen kommer ikke lenger til å være skamfullt. Men vi kommer til å huske hva vi gjorde sammen på alle nasjonaldagene etter denne. Når det underlige alvoret senker seg over de voksne. Når ungene løper knisende forbi med stappfulle mager og halvfulle brusflasker og hører ord de ikke forstår. Frihet. Fellesskap. Solidaritet. Da kommer vi til å se på hverandre og nikke. For vi forstår ikke bare hva ordene betyr. Vi har erfart det. Gratulerer med dagen. Og takk.

2021-05-17 06:57:00

Orginalt innlegg på Facebook

Jeg har fine barndomsminner fra 17. mai. Brusen og isen, så klart. Den hvite skjorten og det røde flagget. Det underlige alvoret som senket seg over de voksne når 17. mai-talen ble holdt. Vi ungene løp knisende forbi med stappfulle mager og halvfulle brusflasker og fanget opp ord vi ikke forsto. Frihet. Fellesskap. Solidaritet. Høytidelige ord som ble hentet fram sammen med slips og bunadssølv, pusset blanke og strøket glatte før de voksne rensket stemmen, rettet ryggen og tok dem i bruk. Jeg har tenkt på disse talene og disse ordene mange ganger det siste året. Når befolkningen slo ned den ene smittebølgen etter den andre. Når små og store fikk sår på hendene av håndvasken og utslett i ansiktet av munnbindene. Når møter mellom mennesker måtte måles i meter og ungdommer som lengtet ut måtte holde seg inne. Jeg har tenkt at innbyggerne i dette lille landet har gjort det 17. mai-talene handler om. De har gjort en innsats for fellesskapet. De har gjort det i solidaritet med dem som var mer sårbare enn dem selv. De har gjort det i frihet og av fri vilje. Vi kommer til å vende tilbake til hverdagen vi måtte forlate på senvinteren i fjor. R kommer til å bli en helt alminnelig bokstav igjen. Kohort kommer til å bli et ord som bare brukes i kryssordet i Dagbladet. Å hoste på bussen kommer ikke lenger til å være skamfullt. Men vi kommer til å huske hva vi gjorde sammen på alle nasjonaldagene etter denne. Når det underlige alvoret senker seg over de voksne. Når ungene løper knisende forbi med stappfulle mager og halvfulle brusflasker og hører ord de ikke forstår. Frihet. Fellesskap. Solidaritet. Da kommer vi til å se på hverandre og nikke. For vi forstår ikke bare hva ordene betyr. Vi har erfart det. Gratulerer med dagen. Og takk.