Delt innhold:
Én - null
Nå har jeg vært med på mine første jordbruksforhandlinger. Mine aller første jordbruksforhandlinger. De endte med brudd. Før de hadde startet.
Jeg tror ikke det var min feil. Ikke alene i hvert fall. Uten at det har noen betydning. I det hele tatt.
For vi jobbet som gale for å være godt forberedt. Vi skrev vårt kravdokument på 120 sider. Omtrent. Før vi forhandlet med Bondelaget. Som også hadde skrevet 120 sider. Omtrent. Før vi to forhandlet. Ble enige. Og skrev et nytt dokument. Husker ikke sidetallet. Men tipper på 120. Som ble jordbrukets felles krav.
Dette var utfordrende men først og fremst utrolig positive og lærerike prosesser og forhandlinger - mellom folk som virkelig bryr seg om norsk jordbruk og norsk matproduksjon. På ordentlig. Det gav meg en helt ny innsikt i og respekt for hvor mye bra folk det finnes i norsk jordbruk. På alle plan i de to organisasjonene.
Det var kult rett og slett! Givende, lærerikt og inspirerende.
Helt til vi møtte staten. Som hadde skrevet 160 sider. Minst. Da var det ikke kult lenger. Da var det ingenting., egentlig.
For da møtte vi på et system som ikke har den samme forståelsen av hva norsk jordbruk er. Som åpenbart ikke bryr seg om hvilken betydning norsk jordbruk og norsk matproduksjon egentlig har. For oss alle. For oss som samfunn. Det var rett og slett nedslående.
Det hele toppet seg da statsminsteren vår dokumenterte at hun var mer opptatt av sukkertøy enn av matberedskap.
Det ble brudd i forhandlingene. Det var ikke noe å forhandle om. For når man ikke er i nærheten av å ha samme virkelighetsforståelse er det ikke noe poeng å forhandle. For da blir det bare tilsynelatende forhandlinger. Og da har vi bedre ting å bruke tiden vår på. Både vi og staten.
Som gammel fotballspiller kjenner jeg godt forskjellen mellom 1-0 og 0-1. Den er stor.
Dette føltes som 1-0. Til jordbruket over staten.
Foto: Mariann Totlund