Jonas Gahr Støre på talerstolen i dag om håndteringen av koronakrisen. Fra min plass på 2. benk i stortingssalen. «Koronakrisen har store konsekvenser for menneskers liv og helse. Derfor skylder vi å lære. Lære av det som har fungert - og lære av de alvorlige manglene og svakhetene som koronakommisjonen har avdekket. De svakhetene og manglene kan ikke skyves til side. De er ikke skjønnhetsfeil. Det er riktig - som Kommisjonen skriver - og som Høyre ofte påpeker - at håndteringen alt i alt har vært god. Ikke minst skyldes det den norske modellen med høy tillit, en sterk offentlig helsetjeneste og et organisert arbeidsliv. Læringen her må handle om å ta godt vare på denne samfunnsmodellen. Det er likevel slik at manglene og svakhetene kommisjonen avdekker, er alvorlige. Det manglet gode beredskapsplaner, det manglet smittevernutstyr, det var ikke øvd på en omfattende og langvarig pandemi - blant annet. Og President, det var ikke selve pandemien som var et paradigmeskifte, slik noen statsråder sier. Paradigmeskiftet handlet om den omfattende bruken av smitteverntiltak. En pandemi var en svært sannsynlig hendelse. Den burde vi vært bedre forberedt på. Når vi nå spør; hva kan vi lære, så er det spesielt alvorlig og nedslående at ett av de sentrale læringspunktene kommisjonen trekker frem, lyder som et ekko av Gjørvkommisjonen i 2012. Krisene er ulike. Men kjernen i kritikken er den samme: Beredskapen - og krisehåndteringen - lider under manglende samordning, koordinering og overordnet ledelse. Korona-kommisjonen skriver, sitat: «ingen har tatt ansvar for å vurdere summen av konsekvensene». Gjørv-kommisjonen slo fast at kritiske ressurser ikke fant hverandre. Aftenposten oppsummerte sammenlikningen slik - sitat: «Et nøkkelpoeng for 22. juli-kommisjonen var at ressursene ikke fant hverandre da terroren rammet. Kommisjonen mente det var behov for bedre og mer koordinert lederskap på tvers av sektorer. Et lignende poeng trekkes frem ni år senere.». Og president, vi kunne legge til et inntrykk fra en aktuell annen sak, salget av Bergen Engines til russiske interesser - der det i ukesvis kom motstridende uttalelser fra hele fire ulike departementer. Samordningen av sikkerhets- og beredskapsarbeidet fremstår som mangelfull. Denne kritikken rammer regjeringens ledelse. Det kan det ikke være tvil om. Erna Solberg gjorde i 2013 det til et av sine viktigste valgløfter å bedre den overordnede ledelsen av beredskaps- og sikkerhetsarbeidet. Samordningen av beredskapsarbeidet skulle styrkes, og Solberg sa til VG i 2013 - sitat: «Det trengs en statsminister som tar styring i disse sakene». Det ble varslet et sikkerhetselement på Statministerens kontor og justisdepartementet skulle ha et overordnet beredskapsansvar. Det såkalte sikkerhetselementet på statsministerens kontor fungerte ikke. Syv ulike justisministere har kommet og gått på åtte år - i et departement som virkelig trengte kontinuitet for å kunne jobbe godt med en bedre beredskapskultur og sørge for at hele beredskapsapparatet fungerer hver for seg og som en helhet. Der vi nå står, i 2021, må Stortinget spørre seg hvor langt vi egentlig er kommet siden 2013 med å sørge for et beredskapsapparat som henger bedre sammen, som øver sammen, som samhandler bedre og hvor den ene delen av vår fragmenterte stat vet hva den andre gjør. Det er utvilsomt investert mye i bedre beredskap siden terroren på Utøya og i regjeringskvartalet. Beredskapen i Norge er på mange enkeltområder blitt bedre, også innenfor helse. Det har hatt bred tverrpolitisk støtte. Men før koronakrisen manglet det overordnet beredskapsledelse som kunne gjort oss bedre rustet til å møte en pandemi. Under koronakrisen har det ifølge kommisjonen vært vesentlige mangler i koordinering og ledelse av håndteringen. Og i den pågående Bergen Engines-saken ser vi departementer som går i beina på hverandre - igjen tydelig mangel på ledelse og koordinering. Det gjør meg urolig for hvor langt vi egentlig er kommet for å sikre bedre ledelse av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge. Erna Solberg lovet å samordne beredskapsarbeidet - «ta styring», som hun selv sa. Åtte år senere tyder mye på at det ikke har skjedd. Behandlingen av korona-kommisjonens rapporter må føre til læring. Og læringen må føre til endring på vesentlige punkter, for bedre beredskaps-kapasitet, sterkere beredskap-kultur og stødigere beredskaps-ledelse.»

2021-05-04 10:40:38

Orginalt innlegg på Facebook

Jonas Gahr Støre på talerstolen i dag om håndteringen av koronakrisen. Fra min plass på 2. benk i stortingssalen. «Koronakrisen har store konsekvenser for menneskers liv og helse. Derfor skylder vi å lære. Lære av det som har fungert - og lære av de alvorlige manglene og svakhetene som koronakommisjonen har avdekket. De svakhetene og manglene kan ikke skyves til side. De er ikke skjønnhetsfeil. Det er riktig - som Kommisjonen skriver - og som Høyre ofte påpeker - at håndteringen alt i alt har vært god. Ikke minst skyldes det den norske modellen med høy tillit, en sterk offentlig helsetjeneste og et organisert arbeidsliv. Læringen her må handle om å ta godt vare på denne samfunnsmodellen. Det er likevel slik at manglene og svakhetene kommisjonen avdekker, er alvorlige. Det manglet gode beredskapsplaner, det manglet smittevernutstyr, det var ikke øvd på en omfattende og langvarig pandemi - blant annet. Og President, det var ikke selve pandemien som var et paradigmeskifte, slik noen statsråder sier. Paradigmeskiftet handlet om den omfattende bruken av smitteverntiltak. En pandemi var en svært sannsynlig hendelse. Den burde vi vært bedre forberedt på. Når vi nå spør; hva kan vi lære, så er det spesielt alvorlig og nedslående at ett av de sentrale læringspunktene kommisjonen trekker frem, lyder som et ekko av Gjørvkommisjonen i 2012. Krisene er ulike. Men kjernen i kritikken er den samme: Beredskapen - og krisehåndteringen - lider under manglende samordning, koordinering og overordnet ledelse. Korona-kommisjonen skriver, sitat: «ingen har tatt ansvar for å vurdere summen av konsekvensene». Gjørv-kommisjonen slo fast at kritiske ressurser ikke fant hverandre. Aftenposten oppsummerte sammenlikningen slik - sitat: «Et nøkkelpoeng for 22. juli-kommisjonen var at ressursene ikke fant hverandre da terroren rammet. Kommisjonen mente det var behov for bedre og mer koordinert lederskap på tvers av sektorer. Et lignende poeng trekkes frem ni år senere.». Og president, vi kunne legge til et inntrykk fra en aktuell annen sak, salget av Bergen Engines til russiske interesser - der det i ukesvis kom motstridende uttalelser fra hele fire ulike departementer. Samordningen av sikkerhets- og beredskapsarbeidet fremstår som mangelfull. Denne kritikken rammer regjeringens ledelse. Det kan det ikke være tvil om. Erna Solberg gjorde i 2013 det til et av sine viktigste valgløfter å bedre den overordnede ledelsen av beredskaps- og sikkerhetsarbeidet. Samordningen av beredskapsarbeidet skulle styrkes, og Solberg sa til VG i 2013 - sitat: «Det trengs en statsminister som tar styring i disse sakene». Det ble varslet et sikkerhetselement på Statministerens kontor og justisdepartementet skulle ha et overordnet beredskapsansvar. Det såkalte sikkerhetselementet på statsministerens kontor fungerte ikke. Syv ulike justisministere har kommet og gått på åtte år - i et departement som virkelig trengte kontinuitet for å kunne jobbe godt med en bedre beredskapskultur og sørge for at hele beredskapsapparatet fungerer hver for seg og som en helhet. Der vi nå står, i 2021, må Stortinget spørre seg hvor langt vi egentlig er kommet siden 2013 med å sørge for et beredskapsapparat som henger bedre sammen, som øver sammen, som samhandler bedre og hvor den ene delen av vår fragmenterte stat vet hva den andre gjør. Det er utvilsomt investert mye i bedre beredskap siden terroren på Utøya og i regjeringskvartalet. Beredskapen i Norge er på mange enkeltområder blitt bedre, også innenfor helse. Det har hatt bred tverrpolitisk støtte. Men før koronakrisen manglet det overordnet beredskapsledelse som kunne gjort oss bedre rustet til å møte en pandemi. Under koronakrisen har det ifølge kommisjonen vært vesentlige mangler i koordinering og ledelse av håndteringen. Og i den pågående Bergen Engines-saken ser vi departementer som går i beina på hverandre - igjen tydelig mangel på ledelse og koordinering. Det gjør meg urolig for hvor langt vi egentlig er kommet for å sikre bedre ledelse av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge. Erna Solberg lovet å samordne beredskapsarbeidet - «ta styring», som hun selv sa. Åtte år senere tyder mye på at det ikke har skjedd. Behandlingen av korona-kommisjonens rapporter må føre til læring. Og læringen må føre til endring på vesentlige punkter, for bedre beredskaps-kapasitet, sterkere beredskap-kultur og stødigere beredskaps-ledelse.»