I år er det 10 år siden terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya, og i dag diskuterte vi i byrådet hvordan vi skal markere dagen. Det ble sterkt. Det som for mange av oss er et minne, et nasjonalt traume og en kampsak, er for mange av våre kolleger også en personlig tragedie. Flere representanter i bystyret i Oslo er selv overlevende, noen har mista venner og kolleger. Sjefen vår, Raymond Johansen, var partisekretær i Arbeiderpartiet den gangen for 10 år siden. Han gjorde knapt annet enn å gå i begravelser i tida etter angrepet, stort sett til pur unge folk. Jeg var selv i tre begravelser i Vestfold, og kan nesten ikke forestille meg hvordan det må ha vært å ringe rundt til foreldre og etterlatte, slik Raymond gjorde. I timene etter angrepet på Utøya var han blant dem som tok imot overlevende og pårørende på Sundvollen hotell, og de opprettet et eget telefonnummer som pårørende kunne ringe til for at ingen skulle ringe noen som fortsatt var på Utøya - ringelyden kunne nemlig avsløre dem og de kunne bli drept. Bare tenk på det! Det er så mye vi har glemt, fortrengt, ikke orker å tenke på. Jeg merker det når jeg nå går i gang med podcasten «Hele historien». Traumet sitter i oss, sitter i meg. Tenk da hvordan det sitter i AUF og Arbeiderpartiet. Det er nesten ikke til å tro at de samme menneskene som gikk gjennom alt dette også har måtte tåle å høre politiske motstandere påstå at Arbeiderpartiet «gjorde seg til ofre». At de «spilte 22. juli-kortet». Arbeiderpartiet og AUF spilte ikke ofre, de VAR ofre. De var målet for terroristen. Målet var å drepe flest mulig «landsforrædere», folk som trodde på solidaritet, også internasjonal solidaritet. Når vi nå skal markere at det har gått 10 år, skal vi minnes og hedre de døde og etterlatte. Og vi skal huske at terroristen kom fra et sted, han ble ikke skapt av tilfeldigheter. Det hatet som fortsatt spres, kan skape nye som ham. Derfor er det vårt fordømte ansvar, alles ansvar, å ta avstand fra hatet, rasismen, de holdningene som skapte den terroristen som til slutt tok 77 menneskeliv. I år må vi orke å snakke om det. Aldri mer 22. juli.

2021-05-04 19:14:06

Orginalt innlegg på Facebook

I år er det 10 år siden terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya, og i dag diskuterte vi i byrådet hvordan vi skal markere dagen. Det ble sterkt. Det som for mange av oss er et minne, et nasjonalt traume og en kampsak, er for mange av våre kolleger også en personlig tragedie. Flere representanter i bystyret i Oslo er selv overlevende, noen har mista venner og kolleger. Sjefen vår, Raymond Johansen, var partisekretær i Arbeiderpartiet den gangen for 10 år siden. Han gjorde knapt annet enn å gå i begravelser i tida etter angrepet, stort sett til pur unge folk. Jeg var selv i tre begravelser i Vestfold, og kan nesten ikke forestille meg hvordan det må ha vært å ringe rundt til foreldre og etterlatte, slik Raymond gjorde. I timene etter angrepet på Utøya var han blant dem som tok imot overlevende og pårørende på Sundvollen hotell, og de opprettet et eget telefonnummer som pårørende kunne ringe til for at ingen skulle ringe noen som fortsatt var på Utøya - ringelyden kunne nemlig avsløre dem og de kunne bli drept. Bare tenk på det! Det er så mye vi har glemt, fortrengt, ikke orker å tenke på. Jeg merker det når jeg nå går i gang med podcasten «Hele historien». Traumet sitter i oss, sitter i meg. Tenk da hvordan det sitter i AUF og Arbeiderpartiet. Det er nesten ikke til å tro at de samme menneskene som gikk gjennom alt dette også har måtte tåle å høre politiske motstandere påstå at Arbeiderpartiet «gjorde seg til ofre». At de «spilte 22. juli-kortet». Arbeiderpartiet og AUF spilte ikke ofre, de VAR ofre. De var målet for terroristen. Målet var å drepe flest mulig «landsforrædere», folk som trodde på solidaritet, også internasjonal solidaritet. Når vi nå skal markere at det har gått 10 år, skal vi minnes og hedre de døde og etterlatte. Og vi skal huske at terroristen kom fra et sted, han ble ikke skapt av tilfeldigheter. Det hatet som fortsatt spres, kan skape nye som ham. Derfor er det vårt fordømte ansvar, alles ansvar, å ta avstand fra hatet, rasismen, de holdningene som skapte den terroristen som til slutt tok 77 menneskeliv. I år må vi orke å snakke om det. Aldri mer 22. juli.