Jeg skjønner at vedtaket om abort vekker mange følelser og også motstand. Men jeg syns det er trist å se hvordan enkelte nå framstiller SV-forslaget om å fjerne nemndene helt, som et slags «abortfrislipp». Som om kvinner kommer til å løpe til sykehusene og ta abort seinest mulig! Det kommer ikke til å skje. Flere partier går nå inn for å fjerne nemndene fram til uke 18. Det mener jeg er bra. Kvinnen skal få slippe den belastningen det er å måtte søke og stille i en nemnd, en belastning som er godt beskrevet i kronikken jeg legger ved her. Sammenliknet med disse forslagene tror jeg faktisk ikke vårt forslag, om å fjerne nemndene helt og fullstendig inntil lovens yttergrense (uke 22) vil få store konsekvenser i praksis, annet enn at noen ytterst få kvinner i en alvorlig krisesituasjon vil kunne slippe en vond tilleggsbelastning. De aller fleste kvinner som tar abort, gjør det så tidlig de kan. Å ta abort er vondt fysisk, og for mange også psykisk. Jo lenger man venter, jo verre blir det. Derfor er seinaborter ofte traumatiske opplevelser. Når du er gravid, forandrer kroppen seg, du merker etter hvert at du har et liv inne i deg, du kjenner fosteret sparke. Du forbereder deg på alle måter på at du skal få et barn. Når en kvinne, i svært sjeldne tilfeller, velger å ta abort langt ute i svangerskapet, så har hun desto viktigere grunner til å gjøre det. Jeg tror det aldri kommer til å bli sånn at kvinner tar lett på abort, såpass tillit har jeg til mine medsøstre. Men det finnes eksempler på kvinner som faktisk ikke vet at de er gravide, fordi de har koblet seg fra kroppen sin på grunn av traumer og overgrep. De kjenner ikke forandringene rett og slett. Andre kan ha kommet i en privat eller helsemessig situasjon som gjør at de opplever det som helt umulig å bære fram barnet, eller barnet har en svært alvorlig sykdom. Da melder spørsmålet seg: Skal vi tvinge kvinnen til å føde et barn hun ikke vil ha? Skal vi tvinge henne gjennom en prosess som kan kjennes skremmende og ydmykende? Eller skal vi sørge for god hjelp og støtte, god rådgivning og bedre hjelp til familier, enslige mødre og ikke minst til familier med barn med funksjonsnedsettelser? Jeg mener det siste. Det er jo også sånn at i dag tas det abort etter uke 12 og fram til det som er yttergrensa i dagens lov, uke 22. SV endrer ikke på yttergrensa for når det skal være lov å ta abort, men hvem som skal bestemme om abort gjennomføres mellom uke 12-22; kvinnene selv eller nemnda. Kvinnepolitisk leder i SV, Ingrid Hødnebø, skriver følgende i en kommmetar i dag: «Erfaringer fra andre land, og sammenligninger med land som har et mer liberalt regelverk, viser at det ikke er flere senaborter der kvinner selv bestemmer om det er utfallet. Altså ingen sammenheng mellom regelverk og antall senaborter. Dette viser først og fremst at kvinner ikke ønsker senabort dersom de kan velge selv, men gjør det fordi de må». Med SVs forslag vil de få rett til rådgivning, og særlig de som gjennomfører seinabort. Dette skal være frivillig, men skal være en rett alle har. Og her syns jeg nok en gang at legen fra abortnemnda som skriver kronikken her har et poeng: det å få råd i en tvangssituasjon er egentlig ganske håpløst. Maktubalansen er total, kvinnene er ofte i forsvarsposisjon, stressa og redde. Og så det helt avgjørende spørsmålet: «Hvordan skal en samtale med kvinnen, uansett om den er lang og inngående, skulle kunne gi meg bedre utgangspunkt for å fatte en avgjørelse om hennes situasjon, enn henne selv?»

2021-04-25 23:04:05

Orginalt innlegg på Facebook

Den ubehagelige abortnemnda

HVEM BESTEMMER? Flere partier vil skrote abortnemndene. Tilde Broch Østborg sitter selv i abortnemnd. Hun er kritisk til ordningen slik den er i dag. Bildet viser en plansje over forsterutvikling. (Lise Åserud / NTB / Svein Lunde SUS)