Denne uka er det ett år siden vi arrangerte den første spørretimen for barn under pandemien her i Oslo. Et av spørsmålene jeg aldri kommer til å glemme var dette: ⏸Jeg lurer på om hjelpetelefonen for barn og unge har avvergingsplikt? Jeg trenger å snakke med noen, men er redd det kommer til å bli enda verre. Kan man få hjelp av barnevernet nå hvis man trenger når man ikke har lov til å gå ut av huset?⏸ Denne uka kan vi lese at stadig flere unge holdes hjemme mot sin vilje. At negativ sosial kontroll forsterkes under pandemien. Vi vet fra før at mange barn og ungdommer utsettes for vold og seksuelle overgrep hjemme. Koronakrisen har gjort det lettere å kontrollere og utnytte barn. Du kan ikke alltid se på barn og unge hva som skjer. Jenta som for første gang tok kontakt denne dagen i mars 2020 ble sett på som et arbeidsmiljøproblem av skolen. De voksne glemte å se bak atferden, som bare ble verre ettersom maktesløsheten økte. Hvor mange barn har vært i samme situasjon? Hvor mange voksne har tenkt i ettertid «jeg skulle ønske jeg visste, skulle ønske jeg forsto»? Vi har begynt å lære opp medarbeiderne våre til å se og forstå. Det tar tid, og mange har ikke lært noe særlig om dette da de utdanna seg. Vi har etablert et konsultasjonsteam på Barnehuset som kan kontaktes av dem som lurer på hva de skal gjøre med bekymringene sine. Og Oslo pressa hardt på i fjor for å få en døgnåpen chat tilknyttet Alarmtelefonen 116 111 - som vi fikk. Vi har sendt ut informasjon, også i sosiale medier via skolen, så alle elever på hjemmeskole skal kunne vite hvor de kan få hjelp. Barnevernet er på jobb som før - denne uka var jeg med da Bjerke barnevernstjeneste informerte elever på teams om hvem de er og hva de gjør. Og helsesykepleierne er ikke tatt ut av tjeneste slik de ble i fjor vår. Likevel er det alltid vanskeligere å se og hjelpe når barn og unge sitter hjemme i stedet for på skolen. Som med denne jenta. Hvordan kontakter du barnevernet når du ikke får gå ut? Hvordan ringer du en hjelpetelefon når alle samtaler blir avlytta? Det er også mange barns hverdag - flere enn vi tror. Sårene fra den skjulte pandemien i folks hjem vil ta lang tid å lege. Men vi må gjøre alt hva vi kan. Vi må spre kunnskap, støtte og informere. Bygge trygg, varme relasjoner og inkluderende, trygge fellesskap. Vi må ha et tilgjengelig hjelpeapparat og kunne tilby traumebehandling. Framfor alt må vi tro på barn. Vise at vi bryr oss og er glad i dem og at vi tåler å høre. Også om sannheter vi skulle ønske ikke fantes. Du ser det ikke før du tror det❤️

2021-03-23 20:37:01

Orginalt innlegg på Facebook

Denne uka er det ett år siden vi arrangerte den første spørretimen for barn under pandemien her i Oslo. Et av spørsmålene jeg aldri kommer til å glemme var dette: ⏸Jeg lurer på om hjelpetelefonen for barn og unge har avvergingsplikt? Jeg trenger å snakke med noen, men er redd det kommer til å bli enda verre. Kan man få hjelp av barnevernet nå hvis man trenger når man ikke har lov til å gå ut av huset?⏸ Denne uka kan vi lese at stadig flere unge holdes hjemme mot sin vilje. At negativ sosial kontroll forsterkes under pandemien. Vi vet fra før at mange barn og ungdommer utsettes for vold og seksuelle overgrep hjemme. Koronakrisen har gjort det lettere å kontrollere og utnytte barn. Du kan ikke alltid se på barn og unge hva som skjer. Jenta som for første gang tok kontakt denne dagen i mars 2020 ble sett på som et arbeidsmiljøproblem av skolen. De voksne glemte å se bak atferden, som bare ble verre ettersom maktesløsheten økte. Hvor mange barn har vært i samme situasjon? Hvor mange voksne har tenkt i ettertid «jeg skulle ønske jeg visste, skulle ønske jeg forsto»? Vi har begynt å lære opp medarbeiderne våre til å se og forstå. Det tar tid, og mange har ikke lært noe særlig om dette da de utdanna seg. Vi har etablert et konsultasjonsteam på Barnehuset som kan kontaktes av dem som lurer på hva de skal gjøre med bekymringene sine. Og Oslo pressa hardt på i fjor for å få en døgnåpen chat tilknyttet Alarmtelefonen 116 111 - som vi fikk. Vi har sendt ut informasjon, også i sosiale medier via skolen, så alle elever på hjemmeskole skal kunne vite hvor de kan få hjelp. Barnevernet er på jobb som før - denne uka var jeg med da Bjerke barnevernstjeneste informerte elever på teams om hvem de er og hva de gjør. Og helsesykepleierne er ikke tatt ut av tjeneste slik de ble i fjor vår. Likevel er det alltid vanskeligere å se og hjelpe når barn og unge sitter hjemme i stedet for på skolen. Som med denne jenta. Hvordan kontakter du barnevernet når du ikke får gå ut? Hvordan ringer du en hjelpetelefon når alle samtaler blir avlytta? Det er også mange barns hverdag - flere enn vi tror. Sårene fra den skjulte pandemien i folks hjem vil ta lang tid å lege. Men vi må gjøre alt hva vi kan. Vi må spre kunnskap, støtte og informere. Bygge trygg, varme relasjoner og inkluderende, trygge fellesskap. Vi må ha et tilgjengelig hjelpeapparat og kunne tilby traumebehandling. Framfor alt må vi tro på barn. Vise at vi bryr oss og er glad i dem og at vi tåler å høre. Også om sannheter vi skulle ønske ikke fantes. Du ser det ikke før du tror det❤️