Hans-Christian, Det er uvirkelig at du er borte. Du var en ruvende LO-leder, en stødig tillitsmann, en varm og klok venn, en omsorgsfull familiemann. Du var - og er fortsatt - så mye, for så mange. Derfor er savnet så stort når du ikke er blant oss mer. Derfor føler så mange på sorg. Og på takknemlighet for den tiden vi har hatt med deg. Det er noe som går igjen i omtalen av Hans-Christians engasjement og virke: Han jobbet hver dag for å gjøre folks liv bedre. Fra han startet i lære på Tofte. Årene i Fellesforbundet. Nestleder i Buskerud Arbeiderparti. Til han endte på toppen i norsk fagbevegelse. Hans-Christian fikk resultater. Han hjalp kollegaer til et bedre liv. Han sto opp for de som hadde det vanskelig. For Hans-Christian var det alltid vanlige folks tur. Gjennom dette koronaåret var han en drivende kraft for å bedre en strevsom hverdag for hundre tusener av mennesker i hele landet – gjennom arbeidet for en mer rettferdig krisepolitikk. Ordninger som løftet de mest utsatte. Klokken 08.00 den siste dagen han levde, tok han meg med i møte for å lytte til de tillitsvalgte i Hydro. Det handlet om å mobilisere for lønn og pensjon for alle de ansatte på valseverkene i Holmestrand og Karmøy. Hans-Christian var tillitsmann i tykt og tynt. Som LO-leder var han akkurat der han skulle være. Akkurat der han hørte til. Akkurat der han fortsatt skulle vært! Hans-Christian var en bauta. Men han brautet ikke. Han trengte ikke det. Meningene hans bygget på en kombinasjon av erfaring og kunnskap, han ville til bunns i sakene. Og så kom engasjementet fra hjertet. Han var i sitt ess når han sto på en scene. Elsket å få spørsmål, tenke høyt. Spøke litt. Bruke talentet sitt. Dele historier, visjoner og tanker for framtida. Og folk lyttet. Av og til kokte det i han. Som i saken med salget av deler av Hydro. Da var han, som han delte i TV-ruta - fly forbanna. Arbeidsplasser var i fare. Rettigheter under press. Da var han kompromissløs. Da kjempet han for sine! Som regel var han roen selv. Vi lyttet. Men så hendte det at han hevet stemmen. Sikkert og visst - vi lyttet da også. Da ble det stille. I møtet, i salen, på hele Youngstorget. Stille var det ikke når Hans-Christian fikk en skikkelig latterkule. Og det hendte ikke så sjelden, selv når det var harde tak. Det var så befriende. Han lo med hele seg. Og det sier ikke lite! Det finnes et talende hedersord i arbeiderbevegelsen. Det å være «hel ved». Hans-Christian var dét – hel ved. Han visste hvem han var til for. Og han visste hvor han kom fra. Hans-Christian elsket Slemmestad og traktene omkring. Han ringte ofte fra bilen, gjerne en fredag ettermiddag, på vei hjem - vi kunne høre at han gledet seg. Ha tid til å være sammen med familie og sin kjære Trine. Tapet er smertefullt for mange. Men aller størst for dere – Trine og Camille. Vi vet hvor mye dere var for ham. Vi så det i de varme øynene hans når han snakket om dere. Det handlet om kjærlighet og tilhørighet. Vi minnes og savner og takker for alt vi fikk sammen. Hvil i fred, kjære Hans-Christian.

2021-03-23 12:37:45

Orginalt innlegg på Facebook

Hans-Christian, Det er uvirkelig at du er borte. Du var en ruvende LO-leder, en stødig tillitsmann, en varm og klok venn, en omsorgsfull familiemann. Du var - og er fortsatt - så mye, for så mange. Derfor er savnet så stort når du ikke er blant oss mer. Derfor føler så mange på sorg. Og på takknemlighet for den tiden vi har hatt med deg. Det er noe som går igjen i omtalen av Hans-Christians engasjement og virke: Han jobbet hver dag for å gjøre folks liv bedre. Fra han startet i lære på Tofte. Årene i Fellesforbundet. Nestleder i Buskerud Arbeiderparti. Til han endte på toppen i norsk fagbevegelse. Hans-Christian fikk resultater. Han hjalp kollegaer til et bedre liv. Han sto opp for de som hadde det vanskelig. For Hans-Christian var det alltid vanlige folks tur. Gjennom dette koronaåret var han en drivende kraft for å bedre en strevsom hverdag for hundre tusener av mennesker i hele landet – gjennom arbeidet for en mer rettferdig krisepolitikk. Ordninger som løftet de mest utsatte. Klokken 08.00 den siste dagen han levde, tok han meg med i møte for å lytte til de tillitsvalgte i Hydro. Det handlet om å mobilisere for lønn og pensjon for alle de ansatte på valseverkene i Holmestrand og Karmøy. Hans-Christian var tillitsmann i tykt og tynt. Som LO-leder var han akkurat der han skulle være. Akkurat der han hørte til. Akkurat der han fortsatt skulle vært! Hans-Christian var en bauta. Men han brautet ikke. Han trengte ikke det. Meningene hans bygget på en kombinasjon av erfaring og kunnskap, han ville til bunns i sakene. Og så kom engasjementet fra hjertet. Han var i sitt ess når han sto på en scene. Elsket å få spørsmål, tenke høyt. Spøke litt. Bruke talentet sitt. Dele historier, visjoner og tanker for framtida. Og folk lyttet. Av og til kokte det i han. Som i saken med salget av deler av Hydro. Da var han, som han delte i TV-ruta - fly forbanna. Arbeidsplasser var i fare. Rettigheter under press. Da var han kompromissløs. Da kjempet han for sine! Som regel var han roen selv. Vi lyttet. Men så hendte det at han hevet stemmen. Sikkert og visst - vi lyttet da også. Da ble det stille. I møtet, i salen, på hele Youngstorget. Stille var det ikke når Hans-Christian fikk en skikkelig latterkule. Og det hendte ikke så sjelden, selv når det var harde tak. Det var så befriende. Han lo med hele seg. Og det sier ikke lite! Det finnes et talende hedersord i arbeiderbevegelsen. Det å være «hel ved». Hans-Christian var dét – hel ved. Han visste hvem han var til for. Og han visste hvor han kom fra. Hans-Christian elsket Slemmestad og traktene omkring. Han ringte ofte fra bilen, gjerne en fredag ettermiddag, på vei hjem - vi kunne høre at han gledet seg. Ha tid til å være sammen med familie og sin kjære Trine. Tapet er smertefullt for mange. Men aller størst for dere – Trine og Camille. Vi vet hvor mye dere var for ham. Vi så det i de varme øynene hans når han snakket om dere. Det handlet om kjærlighet og tilhørighet. Vi minnes og savner og takker for alt vi fikk sammen. Hvil i fred, kjære Hans-Christian.