Gratulerer med dagen alle sammen! I dag feirer vi kampene som har vunnet og markerer hvor viktig det er å ta kampene som står igjen. For eksempel: Da jeg bestemte meg for å stille som kandidat til å bli leder i Venstre i fjor høst, var det en god del som var skeptiske til det fordi det visstnok var for krevende å kombinere den rollen med å være småbarnsmor. Jeg er ikke den første kvinnen med lederjobb som møter slike holdninger, og jeg er nok dessverre ikke den siste. Det viser at likestillingskampen ikke er i mål, heller ikke i Norge. Da Eva Kolstad ble leder i Venstre i 1974, var hun den første kvinnen som påtok seg ansvaret det er å lede et parti. Det er vanskelig å vite om hun hadde valgt annerledes om hun hadde hatt barn selv, men det er ingen tvil om at det hadde vært vanskeligere for henne å kombinere de to rollene enn det er for meg i dag. Om det ikke hadde vært for de politiske kampene Kolstad og andre kvinnelige partiledere som Gro Harlem Brundtland, Kristin Halvorsen og Erna Solberg har kjempet de siste femti årene, tror jeg nemlig ikke jeg hadde tenkt at det er mulig å være statsråd og partileder samtidig som jeg er mamma for to gutter som går i barnehagen. Bare det at vi har lovfesta rett til barnehageplass, og til en overkommelig pris for alle, er blant de største likestillingspolitiske seirene som er vunnet i Norge. Barnehagene har gjort det mulig for norske kvinner å skape seg en karriere og bli økonomisk selvstendige samtidig som de kan få barn. Derfor har det vært en viktig sak for Venstre å sørge for at også familier med dårlig råd får mulighet til å ha barna i barnehagen. Gratis kjernetid til lavinntektsfamilier, sammen med den viktige jobben som er gjort i mange kommuner med å oppsøke familier som kommer fra land der det er forventet at mor skal bli hjemme, og forklare dem at barna deres vil ha godt av å få gå i barnehagen, er ikke bare en svært viktig tidlig innsats rettet mot de minste barna. Det er også aktiv likestillingspolitikk i praksis. Som liberal politiker er jeg opptatt av at folk og familier skal få velge selv hvordan de lever livene sine. Samtidig må vi som er liberale hele tiden vurdere konsekvensene av de systemene vi lager for å legge til rette for frie valg. Debatten om foreldrepermisjonen er et godt eksempel. Venstre gikk inn for å dele foreldrepermisjon i tre like deler for å sikre større grad av likestilling mellom foreldrene. Det gjorde vi ikke fordi vi vil blande oss inn i hvordan familier rundt om i landet organiserer hverdagen sin, men fordi det i praksis gir mer frihet og større muligheter for både barn og foreldre. Mange kvinner føler på en forventing om å ta lang permisjon, og at far bare skal få det som blir igjen helt mot slutten. Jeg har møtt kvinner som sier de blir sett på som dårlige mødre fordi de ikke tar så mye som mulig av permisjonstiden. Jeg opplevde selv, da jeg bare tok ut litt over halvparten av permisjonstiden da mine barn ble født, at det var mange som kritiserte valget jeg tok sammen med faren til barna. Jeg har også møtt menn som føler at de ikke har et reelt valg om å ta mer permisjon enn den perioden som er forbeholdt far. Enten det er arbeidsgivere eller mødre som begrenser disse fedrenes valgfrihet, vil jeg at vi skal ha et regelverk som sørger for at pappaer får mer tid med barna sine. Den eneste måten å sikre at det blir like selvfølgelig at det er pappa som er hjemme med sykt barn som mamma, er at begge får en like viktig rolle i barnets liv helt fra starten av. Likestilling har vært en viktig del av mitt politiske engasjement helt siden barndommen. Da var jeg en ivrig fotballspiller, og reagerte på at det var guttene som fikk spille på de beste banene og fikk det kuleste utstyret. Herrefotballen ble ansett som viktigere enn kvinnefotballen, derfor måtte vi jentene avfinne oss med det som ble til overs etter at guttene hadde fått sitt. I dag har kvinneidretten tilkjempet seg fortjent prestisje og annerkjennelse, og vi feirer gull i VM og OL like mye om det er en mann eller en kvinne som står for prestasjonen. De kvinnelige toppidrettsutøverne våre er fabelaktige forbilder for både gutter og jenter som vil følge drømmene sine om å bli idrettsstjerner, men de fleste skal ikke bli det. De fleste av oss har ikke talent nok til å bli verdens beste, men alle har talent til å bli veldig god til noe. Derfor vil jeg på kvinnedagen gi en hyllest til alle hverdagsheltene i likestillingskampen der ute: Kvinnene som tar vare på barna sine samtidig som de skaper seg en karriere, og som lykkes med det fordi de lar fedrene ta et like stort ansvar som de tar selv. Mennene som tar det ansvaret med største selvfølgelighet, og ikke tror at deres egen jobb er viktigere enn konas. Lærerne, barnehagepedagogene og alle andre som jobber med barn og unge, som hver dag lærer gutter og jenter at de fortjener nøyaktig den samme friheten og de samme mulighetene i livet. Likestillingen har kommet langt i Norge. Den har ikke kommet i mål, men vi nærmer oss, år for år og skritt for skritt. Jeg er helt sikker på at fremtiden kommer til å bli enda mer likestilt enn samtiden, fordi vi er så mange som fortsatt er villige til å kjempe for det. Gratulerer med kvinnedagen!

2021-03-08 11:37:25

Orginalt innlegg på Facebook

Gratulerer med dagen alle sammen! I dag feirer vi kampene som har vunnet og markerer hvor viktig det er å ta kampene som står igjen. For eksempel: Da jeg bestemte meg for å stille som kandidat til å bli leder i Venstre i fjor høst, var det en god del som var skeptiske til det fordi det visstnok var for krevende å kombinere den rollen med å være småbarnsmor. Jeg er ikke den første kvinnen med lederjobb som møter slike holdninger, og jeg er nok dessverre ikke den siste. Det viser at likestillingskampen ikke er i mål, heller ikke i Norge. Da Eva Kolstad ble leder i Venstre i 1974, var hun den første kvinnen som påtok seg ansvaret det er å lede et parti. Det er vanskelig å vite om hun hadde valgt annerledes om hun hadde hatt barn selv, men det er ingen tvil om at det hadde vært vanskeligere for henne å kombinere de to rollene enn det er for meg i dag. Om det ikke hadde vært for de politiske kampene Kolstad og andre kvinnelige partiledere som Gro Harlem Brundtland, Kristin Halvorsen og Erna Solberg har kjempet de siste femti årene, tror jeg nemlig ikke jeg hadde tenkt at det er mulig å være statsråd og partileder samtidig som jeg er mamma for to gutter som går i barnehagen. Bare det at vi har lovfesta rett til barnehageplass, og til en overkommelig pris for alle, er blant de største likestillingspolitiske seirene som er vunnet i Norge. Barnehagene har gjort det mulig for norske kvinner å skape seg en karriere og bli økonomisk selvstendige samtidig som de kan få barn. Derfor har det vært en viktig sak for Venstre å sørge for at også familier med dårlig råd får mulighet til å ha barna i barnehagen. Gratis kjernetid til lavinntektsfamilier, sammen med den viktige jobben som er gjort i mange kommuner med å oppsøke familier som kommer fra land der det er forventet at mor skal bli hjemme, og forklare dem at barna deres vil ha godt av å få gå i barnehagen, er ikke bare en svært viktig tidlig innsats rettet mot de minste barna. Det er også aktiv likestillingspolitikk i praksis. Som liberal politiker er jeg opptatt av at folk og familier skal få velge selv hvordan de lever livene sine. Samtidig må vi som er liberale hele tiden vurdere konsekvensene av de systemene vi lager for å legge til rette for frie valg. Debatten om foreldrepermisjonen er et godt eksempel. Venstre gikk inn for å dele foreldrepermisjon i tre like deler for å sikre større grad av likestilling mellom foreldrene. Det gjorde vi ikke fordi vi vil blande oss inn i hvordan familier rundt om i landet organiserer hverdagen sin, men fordi det i praksis gir mer frihet og større muligheter for både barn og foreldre. Mange kvinner føler på en forventing om å ta lang permisjon, og at far bare skal få det som blir igjen helt mot slutten. Jeg har møtt kvinner som sier de blir sett på som dårlige mødre fordi de ikke tar så mye som mulig av permisjonstiden. Jeg opplevde selv, da jeg bare tok ut litt over halvparten av permisjonstiden da mine barn ble født, at det var mange som kritiserte valget jeg tok sammen med faren til barna. Jeg har også møtt menn som føler at de ikke har et reelt valg om å ta mer permisjon enn den perioden som er forbeholdt far. Enten det er arbeidsgivere eller mødre som begrenser disse fedrenes valgfrihet, vil jeg at vi skal ha et regelverk som sørger for at pappaer får mer tid med barna sine. Den eneste måten å sikre at det blir like selvfølgelig at det er pappa som er hjemme med sykt barn som mamma, er at begge får en like viktig rolle i barnets liv helt fra starten av. Likestilling har vært en viktig del av mitt politiske engasjement helt siden barndommen. Da var jeg en ivrig fotballspiller, og reagerte på at det var guttene som fikk spille på de beste banene og fikk det kuleste utstyret. Herrefotballen ble ansett som viktigere enn kvinnefotballen, derfor måtte vi jentene avfinne oss med det som ble til overs etter at guttene hadde fått sitt. I dag har kvinneidretten tilkjempet seg fortjent prestisje og annerkjennelse, og vi feirer gull i VM og OL like mye om det er en mann eller en kvinne som står for prestasjonen. De kvinnelige toppidrettsutøverne våre er fabelaktige forbilder for både gutter og jenter som vil følge drømmene sine om å bli idrettsstjerner, men de fleste skal ikke bli det. De fleste av oss har ikke talent nok til å bli verdens beste, men alle har talent til å bli veldig god til noe. Derfor vil jeg på kvinnedagen gi en hyllest til alle hverdagsheltene i likestillingskampen der ute: Kvinnene som tar vare på barna sine samtidig som de skaper seg en karriere, og som lykkes med det fordi de lar fedrene ta et like stort ansvar som de tar selv. Mennene som tar det ansvaret med største selvfølgelighet, og ikke tror at deres egen jobb er viktigere enn konas. Lærerne, barnehagepedagogene og alle andre som jobber med barn og unge, som hver dag lærer gutter og jenter at de fortjener nøyaktig den samme friheten og de samme mulighetene i livet. Likestillingen har kommet langt i Norge. Den har ikke kommet i mål, men vi nærmer oss, år for år og skritt for skritt. Jeg er helt sikker på at fremtiden kommer til å bli enda mer likestilt enn samtiden, fordi vi er så mange som fortsatt er villige til å kjempe for det. Gratulerer med kvinnedagen!