En tekst om det vakre som skjer på skolen, og som gir håp❤️ Jeg skrev den etter å ha besøkt H20 nylig. «Jeg savner mamma. Jeg ville ikke dra. Jeg var 13 år». En ung gutt på den videregående skolen H20 på Grønland forteller om da han, to år eldre enn min egen sønn er nå, måtte dra fra familien sin og reise hele veien fra Afghanistan til Norge, mutters alene. Jeg har aldri møtt ham før, men jeg får lyst til å klemme ham. «Mamma døde. Jeg ville ikke dra. Det var ikke mitt valg». «Jeg ble mobbet på skolen. Var aldri pakistansk nok, jeg var hun norske», forteller ei jente på et hushjørne, det henger bilder av henne inne på skolen, der ser hun stolt ut i sin pakistanske drakt. Ved siden av er hun en mindre versjon, i jeans og genser. «Jeg husker huset mitt. Jeg gråt hele veien til Norge». Ei jente, fra Afghanistan denne gangen. «Jeg er så sint på pappa!» Jenta i snøen i skolegården ser på meg. Hun deklamerer en tekst hun har skrevet om livet sitt. En definerende historie - en pappa som sender jenta si til hans eget hjemland sammen med brødrene hennes, for så å skille dem. Hun savner brødrene og er sint på pappa, selvsagt er hun det. Å si det høyt kan være forløsende. Vi går videre til neste, ei jente fra Eritrea står ved siden av et bilde av seg selv med en mengde vakre blomster på. «Jeg savner barndommen min», sier hun. «Jeg savner å hoppe paradis. Jeg tror det er blomster i paradis». Jenta snakker om menneskesmuglere og tapt barndom. Om sorgen over å miste pappa. Hun er poetisk, vakker, det tok timesvis å lime på alle blomstene. Hennes idé. På H20 har de hatt en kunstprosjekt de siste ukene for elevene i grunnskoleopplæringa, eller forberedende videregående: Det du (ikke) ser. Ideen var både faglig; å lære noe nytt, som foto, fortellerkunst, collagekunst og muntlig framføring. Men også å bringe elevene fram i lyset som mennesker med sine unike historier. Få elevene selv til å tenke gjennom hvem de er, uten at andre skal få definere dem. Elever i en slik klasse blir lett definert. Som flyktning, immigrant, enslig mindreårig, utlending, fremmed. Hva vil DU at folk skal høre? Hva har vært definerende for DEG? Det fikk jeg høre nylig under framføringa i skolegården til H20, og jeg sto med tårer i øynene. Etterpå fikk jeg komme inn på rød løper, og se kunstutstillingen hvor fortellingene fikk et konkret, billedlig uttrykk. Det var sterkt. Ingen er bare det vi ser. Og på en videregående skole i Oslo går det hundrevis av elever som ikke vet noe særlig om hverandre. Ofte vet de ikke noe særlig om hverandre i klassen heller. Og en klasse med elever som forbereder seg på videregående kan lett forsvinne helt. Ikke på H20. Her har de nå fått en plass og en ny start. Til og med en ny form for fellesskap, og en ny respekt for hverandre. Takk for at jeg fikk oppleve dette❤️

2021-03-03 20:13:31

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Inga Marte Thorkildsen