Vi må våge å stille spørsmål ved hvordan vi har møtt pandemien, sånn at vi kan lære og være bedre forberedt om det skjer i igjen. Norge har klart seg relativt godt gjennom koronapandemien, og det er mye takket være den innsatsen folk har lagt ned, men også den tilliten vi har mellom folk og mellom folk og myndigheter. Det var ikke tilfeldig at regjeringen appellerte til dugnadsånden i mars i fjor – den har vi i oss som folk. Men dugnaden har vært uforholdsmessig tøff for mange. For dette har vært et år som har slitt voldsomt på en hel befolkning, men som har rammet de som allerede hadde det tøft særlig hardt. Forskjeller om var for store før 12. mars, har blitt enda større. De med dårlig økonomi har fått det trangere, de med dårlig helse har fått det tøffere og barn og unge som allerede var i en utsatt posisjon, har gjennom isolasjon og fravær av ordinære tilbud tatt en uforholdsmessig stor del av belastningen. Når vi nå markerer ett år med unntakstilstand, er det særlig tre spørsmål som står igjen: Var vi godt nok forberedt? Tok vi de riktige grepene underveis i pandemien? Har vi tatt godt nok vare på dem som er rammet hardest av pandemien? Denne krisen vil ikke være over selv om siste vaksine er satt. Mange vil stå uten arbeid og mange vil streve med konsekvensene av pandemien. De skal vi være der for. Da må vi ikke bare takke, men bygge opp vår felles velferdsstat.

2021-03-12 08:59:41

Orginalt innlegg på Facebook