INDUSTRIARBEIDERNE ER DE FREMSTE KLIMALØSERNE I dag var det duket for storslått overlevering av Prosess 21-rapporten. Statsministeren, nærings- og klimaministeren tok imot, jeg kommenterte fra opposisjonens side. LO og Norsk Industri var også hjertelig til stede. Rapporten svarer på en av vår tids aller største utfordringer: hvordan kan vi kutte klimautslippene, til slutt helt ned til "netto null", samtidig som vi skaper verdier, arbeidsplasser, varer og tjenester, slik at vi fortsatt kan leve gode liv på jorda? Og avledet av det, for oss i Norge: hvordan kan vi bruke det grønne skiftet vi nå står mitt oppi til å øke verdien av norsk eksport, i en framtid der vi vet at oljeinntektene vil gå ned på sikt? Og for en rapport det ble! For oss som er opptatt av å finne nøkkelen til hvordan man kutter utslipp og skaper jobber samtidig, er dette nesten obligatorisk lesning - OK, 181 sider, men godt skrevet, da; og så har et fint sammendrag også. For som vi fikk vite, så er det faktisk helt innenfor rekkevidde å halvere utslippene og doble eksportverdien av norsk innen 2030. Og ikke nok med det, som det heter; rapporten slo også fast at det er fullt mulig for industrien selv å nå et netto null-mål i 2050, altså at vi kommer dit der vi produserer aluminium, stål og andre produkter helt uten (netto) utslipp. Da må all energi være utslippsfri, gjennom elektrifisering og overgang fra fossile gasser til hydrogen osv, karbon må ut av prosessene (f.eks. gjennom "inerte anoder" i aluminiumsproduksjon og mye annet spennende som er på gang), og vi må gjenbruke råvarer der vi kan, som når gammelt jern smeltes om til nytt. Poenget er at dette er mulig. Men lett er det selvsagt ikke. Derfor trenger man et solid partnerskap mellom stat, næringsliv, kapital og teknologi, og et tett samarbeid mellom våre nærmeste i Europa. Vi må evne å sette store mål, og så skru på alle virkemidler slik at vi når dem. Jeg var spesielt glad for at rapporten så tydelig påpekte at vi må tenke "2050" også mens vi ser fram mot "2030". For 2030 er jo ikke målet. 2030 er kun en rundingsbøye, der vi må ha redusert mer enn halvparten av utslippene, om vi skal nå det egentlige målet, netto null, i 2050. Rapporten advarer derfor meget fornuftig mot "innlåsing" av halvgode løsninger; løsninger som kanskje tar oss til halvering men som ikke vil være like relevante i et 2050-perspektiv. Jeg synes det var i går jeg, den gang da 2030 virket å være "langt fram". Det er et ikke, nå er det under 9 år dit, eller som vi sier i politikken; to stortingsvalgs-perioder! Derfor må vi allerede nå ta inn over oss det litt lengre perspektivet. Det er heller ikke lengre enn 29 år, det heller. Et annet viktig budskap fra i dag er at alternativet, å fortsette som nå, ikke bare er klimapolitikk uforsvarlig, men også svært uklokt rent økonomisk sett. For markedene der ute går nå med syvmilssteg mot mye strengere krav til utslipp i produksjon; og den som ikke er i front nå, kommer fort i bakleksa. Dette er viktig, spennende, og positivt. Sannheten er at samtidig som alvoret i klimakrisen går stadig mer opp for oss, ser vi også at svarene nærmest ligger opp i dagen. Det gjelder bare å gå fra bruk og kast til ombruk, fra fossil til fornybar energi, å ta vare på naturen vi har fått og lære oss å bruke ressursene ansvarlig. Verre er det ikke. Såpass bør menneskeheten klare, tenker jeg, vi har da klart store ting før! I Arbeiderpartiet er vi klare til å gjøre vårt. Hvordan beskriver vi i endelig utkast til partiprogram som ble lagt fram noen timer før Prosess 21-rapporten.

2021-02-08 20:31:24

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Espen Barth Eide