I dag kommer en bok om hvordan Arbeiderpartiet møtte den grusomme terroren 22. juli 2011. Siden den dagen er mange historier om de som ble rammet, blitt fortalt. I fjor fikk vi en serie på NRK om de som jobbet i helsevesenet og i mediene. Men noen historier er ikke fortalt før i dag. Det er historiene til de som var på jobb i Arbeiderpartiet 22. juli og i dagene som fulgte. Da familiemedlemmer, venner og kolleger ble ofre for bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Dere på partikontoret, i fylkene, på Stortinget og i regjeringsapparatet. Dere som fikk de første telefonene fra desperate venner og unger på Utøya mens skytingen pågikk. Dere som umiddelbart startet arbeidet med å kartlegge de savnede og snakke med deres pårørende, mange i provisoriske lokaler fordi deres kontorer var blåst ut av en bombe som også var rettet mot dere. Dere som satt og skrev lister med navn som ikke var ukjente, men gjenkalte ansikter dere kjente. På tross av sjokket og smerten gjorde dere den jobben som var nødvendig, dag og natt i ukesvis. Dere møtte foreldre, søsken og venner og lot dem gråte, behovet var der lenge etter at kameraene var skrudd av. Dere reiste til Sundvollen og holdt pressen unna når de ble for nærgående ungdommen vår. Dere førte lister for politiet over hvem som hadde vært hvor, hvem som var døde, og hvem som var skadd. Dere dro på besøk på sykehuset, planla begravelser og skrev nekrologer og taler. Dere var på jobb selv om dere selv var rammet på det aller hardeste. Vi som politikere reiste rundt, møtte pårørende og skadde og holdt taler og trøstet etter beste evne. Vi kunne aldri gjort denne jobben uten dere. Så dette er en takk til dere som hadde en av de tyngste jobbene i dagene, ukene og månedene etter 22. juli. Deres innsats fortjener å være kjent. Ellers er dette en viktig bok om katastrofen som rammet da ytterliggående holdninger ble til grusomme handlinger rettet mot Arbeiderpartiet og AUF. Holdningene lever videre. Vi har et felles ansvar for å stå opp mot dem.

2021-02-04 09:10:53

Orginalt innlegg på Facebook

I dag kommer en bok om hvordan Arbeiderpartiet møtte den grusomme terroren 22. juli 2011. Siden den dagen er mange historier om de som ble rammet, blitt fortalt. I fjor fikk vi en serie på NRK om de som jobbet i helsevesenet og i mediene. Men noen historier er ikke fortalt før i dag. Det er historiene til de som var på jobb i Arbeiderpartiet 22. juli og i dagene som fulgte. Da familiemedlemmer, venner og kolleger ble ofre for bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Dere på partikontoret, i fylkene, på Stortinget og i regjeringsapparatet. Dere som fikk de første telefonene fra desperate venner og unger på Utøya mens skytingen pågikk. Dere som umiddelbart startet arbeidet med å kartlegge de savnede og snakke med deres pårørende, mange i provisoriske lokaler fordi deres kontorer var blåst ut av en bombe som også var rettet mot dere. Dere som satt og skrev lister med navn som ikke var ukjente, men gjenkalte ansikter dere kjente. På tross av sjokket og smerten gjorde dere den jobben som var nødvendig, dag og natt i ukesvis. Dere møtte foreldre, søsken og venner og lot dem gråte, behovet var der lenge etter at kameraene var skrudd av. Dere reiste til Sundvollen og holdt pressen unna når de ble for nærgående ungdommen vår. Dere førte lister for politiet over hvem som hadde vært hvor, hvem som var døde, og hvem som var skadd. Dere dro på besøk på sykehuset, planla begravelser og skrev nekrologer og taler. Dere var på jobb selv om dere selv var rammet på det aller hardeste. Vi som politikere reiste rundt, møtte pårørende og skadde og holdt taler og trøstet etter beste evne. Vi kunne aldri gjort denne jobben uten dere. Så dette er en takk til dere som hadde en av de tyngste jobbene i dagene, ukene og månedene etter 22. juli. Deres innsats fortjener å være kjent. Ellers er dette en viktig bok om katastrofen som rammet da ytterliggående holdninger ble til grusomme handlinger rettet mot Arbeiderpartiet og AUF. Holdningene lever videre. Vi har et felles ansvar for å stå opp mot dem.