Tanker fra meg på en søndag. Verden står foran store utfordringer, også etter pandemien. Denne helgen er det fem år siden Paris-avtalen. Litt lang tekst, men les om du vil. God søndag! Jeg husker ganske nøyaktig 15 år tilbake i tid, til desember 2005. Som ny utenriksminister deltok jeg på en ukes maraton-forhandling om en ny global handelsavtale i Hong Kong. WTO samlet over 150 land til siste etappe av forhandlinger om nytt regelverk for verdenshandelen som skulle inkludere landene fra sør og sikre utvidet handel med industrivarer, tjenester og landbruksprodukter. Det gikk døgnet rundt. På overtid ble det konkludert med at vi hadde nådd tre-fjerdedeler av en global avtale. Mye var oppnådd, men en del gjensto. Avstanden var fortsatt stor mellom de toneangivende landene fra nord - EU, Japan og USA - og de voksende økonomiene i sør, særlig representert av Brasil og India. Men det var håp. Så fulgte et par år med forsøk på å dekke inn den siste fjerdedelen. Avstanden ble ikke mindre. Den vokste. Et langt ministermøte i Geneve sommeren 2008 endte med kollaps. Avstanden var stor som den var. Den ble ikke mindre av at Kina for fullt meldte seg på med sine interesser. Jeg husker jeg opplevde det som et sammenbrudd av en verdensorden, den amerikanerne hadde lagt grunnlaget for i årene etter andre verdenskrig. Fellesinteressen var ikke sterk nok mellom de politiske stormaktene til å vedta et detaljert regelverk. Året etter, i 2009, opplevde vi noe av det samme under klima-toppmøtet i København. Det var store forventninger. Men det ble sammenbrudd i forhandlingene. Avstanden var for stor mellom de sterkeste partene. Ingen gruppe land - eller enkeltland - hadde nok kraft til å sette tonen for en detaljert avtale med mål og forpliktelser. Det kom et nytt ord på moten på den tiden - verden var zero-polar; altså - det er ikke én eller to, men mange middels store makt-poler i verden. Ingen er mektig nok alene til å vise vei - og samlet blir avstanden mellom statene for stor. Nedslående på en måte, men samtidig en realistisk påminnelse om at vi måtte videre. Vi måtte finne nye måter å samarbeide på i en verden som roper på evne og vilje til å løse store oppgaver sammen. Denne erkjennelsen ligger til grunn for Paris-avtalen for klima, som ble inngått for fem år siden. Den har klare mål om å begrense oppvarmingen til 2 grader, helst ikke mer enn 1.5. Men forpliktelsene er i seg selv svake. Det er opp til hvert land å melde inn tiltak og sette mål, helst slik at de gradvis skjerpes. På en måte er avtalen svakere enn tidligere miljø-avtaler. På den annen side er den mer realistisk, den ble i alle fall mulig - den ble konkludert og vedtatt, bedre enn ingenting. Det viktige for at denne type avtale skal virke er at mange nok land følger opp målene med tiltak. Avtalen i seg selv har ikke noen sterk dynamikk. Den må skapes, politisk, økonomisk og teknologisk - av mange nok land. Det må skje i form av nasjonale mål om å kutte utslipp, som vi har gjort i Norge og i EU - med 55% innen 2030 - og så med handling som leverer. Dette er i historisk sammenheng en enorm omstilling. Og det avhenger av hva hvert land får til. Derfor - og kanskje enda viktigere for at Paris-avtalen skal lykkes; vi må være tøffe pådrivere for de nye lav- og null-utslippsløsningene. Politikken må premiere løsninger som kutter utslipp helt til null. Vi må styre økonomien slik at det blir lønnsomt å kutte utslipp, utvikle ny teknologi og velge nye fornybare energikilder. Vi må forene generasjonene som krever endring og kraftige kutt - og industriarbeideren som lever av industrien - hun som skal produsere varer miljøungdommen vil velge. Vi må vise at vi kan kan kutte utslipp og skape jobber. Vi må vise at krav om reduserte utslipp i forbruk og produksjon blir den nye normen, at de som velger å ikke følge opp, vil merke at de henger etter. Så egentlig handler Paris-avtalen om at en internasjonal avtale fullt og helt avhenger av innenrikspolitikken. Hva hvert land velger å gjøre. Og at det bare er bra om det oppstår en konkurranse om å strekke seg. At Trump tok USA ut av Paris-avtalen i 2019, betyr mindre enn at Kina nå varsler at de skal bli karbonnøytrale i 2060. Og viktigst for oss; at EU-landene samles om ambisiøse mål, og er i ferd med å omstille den økonomiske politikken for å skynde på med omstillingen. Europa viser da vei, slik de gjør med å kombinere store økonomiske pakker for omstilling og nye jobber, med nye mål om reduserte utslipp - sektor for sektor. Norge er en del av denne europeiske økonomien. Handel med EU-land er viktigere for Norge enn for mange EU-medlemmer. Derfor er det viktig for oss at de europeiske landene lykkes, viktig for vår egen handel og alle jobbene som følger med. Men det er også en stor mulighet for vårt mål om å levere på Paris-avtalen med store utslippskutt. Våre fagarbeidere og fagfolk i industrien kan energi, kan hav og kan utvikle både det grønne karbonet i skogen og det blå fra havet. Stikkord; havvind, batterier med fornybar kraft, hydrogen - sirkulær økonomi. Vi kan ligge i front i Europa. Kutte egne utslipp og skape mer eksport og nye jobber. Som utenriksminister hadde jeg en liten lapp liggende i skrivebordsskuffen: «Husk at utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig». Det er fortsatt sant. Men nå vil jeg legge til «Innenrikspolitikkens mål kan gjøre at utenrikspolitikkens lykkes». Vi kan velge å bli en nasjon som bidrar til at Paris-avtalen lykkes. Det er det all grunn til kjempe for!

2020-12-13 19:10:45

Orginalt innlegg på Facebook