Så har nominasjonskomiteen lagt frem sin innstilling. De har levert en delt innstilling der vi er to stykker på sjetteplassen: Michael Tetzschner og meg selv. Komiteen er omtrent delt på midten: 10-9. Ingen kan ta en stortingsplass for gitt. At man sitter på stortinget betyr ikke at man automatisk skal bli gjenvalgt. Når jeg stiller til valg, stikker hodet frem, må jeg også tåle at noen legger det på blokken. Det tåler jeg selvsagt og lever fint med. Det er få ting som er så frivillig som å være politiker. Klarer du ikke at folk har meninger om deg, må du finne deg noe annet å gjøre. Det betyr selvsagt ikke at en nominasjonsprosess ikke kan være slitsom. Eller stressende. Som en kandidat i et annet parti så treffende skrev vet man at ens navn diskuteres. Fordeler med navnet ditt veies opp mot ulemper. Navnet ditt vektes mot andres navn. Det pågår i flere måneder. Men i forbindelse med nominasjonen 2017 lærte jeg noe veldig viktig: Man kan ikke la seg spises opp av en slik prosess. Det betyr ikke at man ikke skal jobbe. Men det kan ikke være altoppslukende. For det første har jeg i dag det vervet jeg ønsker å fortsette i, og det vervet må skjøttes. Samtidig som nominasjonsprosessen pågår håndterer vi vindkraftmelding, Equinor-saken, statsbudsjettet og CCS-satsingen til regjeringen. Dersom jeg tillot meg å bli spist av prosessen ville det gått utover den jobben jeg er satt til å gjøre. Det andre, som egentlig er det første, er hensynet til familien. Hjemme hos oss er to blitt til tre, og det skjedde samtidig som nominasjonsprosessen var i full sving. Det er tross alt det viktigste. Jeg har opplevd delt innstilling før. I 2017 ble jeg foreslått på sjetteplass, da med en delt innstilling sammen med Fabian Stang. Den gangen fikk jeg sjetteplassen også fra medlemmene (urnominasjonen), nummer fire av de mannlige kandidatene, og jeg lå tre stemmer bak femteplassen. I år satte medlemmene meg på topp 5, som nummer to av de mannlige kandidatene, og jeg blir igjen foreslått på delt sjetteplass. Uansett hva som skjer opplever jeg at jeg har medlemmenes støtte. Jeg håper ikke det blir utfallet, men dersom jeg skulle tape til slutt blir det i alle fall et litt morsomt farvel med politikken: Medlemmene ville at jeg skulle fortsette på sikker plass. Folk har fått verre avslutninger enn det.

2020-11-22 19:57:27

Orginalt innlegg på Facebook

Så har nominasjonskomiteen lagt frem sin innstilling. De har levert en delt innstilling der vi er to stykker på sjetteplassen: Michael Tetzschner og meg selv. Komiteen er omtrent delt på midten: 10-9. Ingen kan ta en stortingsplass for gitt. At man sitter på stortinget betyr ikke at man automatisk skal bli gjenvalgt. Når jeg stiller til valg, stikker hodet frem, må jeg også tåle at noen legger det på blokken. Det tåler jeg selvsagt og lever fint med. Det er få ting som er så frivillig som å være politiker. Klarer du ikke at folk har meninger om deg, må du finne deg noe annet å gjøre. Det betyr selvsagt ikke at en nominasjonsprosess ikke kan være slitsom. Eller stressende. Som en kandidat i et annet parti så treffende skrev vet man at ens navn diskuteres. Fordeler med navnet ditt veies opp mot ulemper. Navnet ditt vektes mot andres navn. Det pågår i flere måneder. Men i forbindelse med nominasjonen 2017 lærte jeg noe veldig viktig: Man kan ikke la seg spises opp av en slik prosess. Det betyr ikke at man ikke skal jobbe. Men det kan ikke være altoppslukende. For det første har jeg i dag det vervet jeg ønsker å fortsette i, og det vervet må skjøttes. Samtidig som nominasjonsprosessen pågår håndterer vi vindkraftmelding, Equinor-saken, statsbudsjettet og CCS-satsingen til regjeringen. Dersom jeg tillot meg å bli spist av prosessen ville det gått utover den jobben jeg er satt til å gjøre. Det andre, som egentlig er det første, er hensynet til familien. Hjemme hos oss er to blitt til tre, og det skjedde samtidig som nominasjonsprosessen var i full sving. Det er tross alt det viktigste. Jeg har opplevd delt innstilling før. I 2017 ble jeg foreslått på sjetteplass, da med en delt innstilling sammen med Fabian Stang. Den gangen fikk jeg sjetteplassen også fra medlemmene (urnominasjonen), nummer fire av de mannlige kandidatene, og jeg lå tre stemmer bak femteplassen. I år satte medlemmene meg på topp 5, som nummer to av de mannlige kandidatene, og jeg blir igjen foreslått på delt sjetteplass. Uansett hva som skjer opplever jeg at jeg har medlemmenes støtte. Jeg håper ikke det blir utfallet, men dersom jeg skulle tape til slutt blir det i alle fall et litt morsomt farvel med politikken: Medlemmene ville at jeg skulle fortsette på sikker plass. Folk har fått verre avslutninger enn det.