Jeg har alltid hatt stor sans og respekt for Gudmund Hernes. En arbeidergutt som bodde i en bakgård i Trondheim med en enslig mor som var ekspeditrise – og som ble professor, statsråd og FAFO-forsker med en av Norges beste og skarpeste penner. I dag skriver han et essay i Morgenbladet om sosialdemokratiets utvikling fra folkebevegelse til byråkrati, som gir sjelden oversikt og innsikt i viktige lærdommer for oss alle. Jeg er beæret over at han bruker mitt eksempel i tittelen «Skjønner noen hvorfor Jan Bøhler har appell?» og i noen av resonnementene, men i dette essayet kan du finne mye mer enn det rent dagsaktuelle. Anbefales! Du finner hele essayet i dagens papirutgave av Morgenbladet og i plussutgave på nett. For de som ikke har tilgang til dette legger jeg ut bilder nedenfor. Her følger et par smakebiter om «partier med to etasjer» med et avsluttende sitat av «AP-kjenneren Ibsen»: Den politiske klasse For arbeiderbevegelsen er det viktigste at dens kadre og indre liv er endret underveis. Mens antallet partimedlemmer er falt, har antallet konsulenter gått opp. Det har avfødt en ny politisk klasse med en dramatisk forskjellig politisk kultur. De som hører hjemme i dette sjiktet, henter sin lønn fra politiske og administrative verv, deler grunnleggende referanserammer på tvers av politiske skiller, og omgås mest og lettest hverandre. Vi har fått partier med to etasjer, der de som driver politikk på heltid, ikke har så mye tid til å treffe eller lytte til det som sies nedenunder. Politikk er blitt en livsform der utøverne henter en stadig mindre del av sin erfaring utenfor politikk og administrasjon…. Kontrasten, kan man si, var statsminister Einar Gerhardsen – også han heltidspolitiker. Om ham det ble sagt at han hver morgen på vei til kontoret – fra sin borettslagsleilighet i Sofienberggata 61D, der han bodde livet ut – hadde pratet med så mange møtende at han visste hvor landet lå. Kritikken mot alle rådgiverne er altså at de hindrer kontakt, at de blir en buffer snarere enn en bro utover, at de ikke fanger opp noe særlig annet enn det de leser i markedsundersøkelser, og at de mangler den fingerspitzgefühl som bare levd liv og nærkontakt kan gi. Provet på dette er Jan Bøhlers overgang til Senterpartiet i Oslo. Et ankepunkt fra toppene i Oslo Ap var at han ikke deltok nok på interne møter, ikke snakket med folka på kontoret. Mens Bøhler har fremstått som en representant for Groruddalen med «tough love» – en som ivaretar de utsatte, av og til småkriminelle, men som også stiller krav til dem om å ta ansvar for egen adferd og føle plikt til å forme eget miljø. Hans varemerke har nettopp vært å være fra folket, hos folket og for folket. Ifølge siste måling kan han komme til å flytte det mandatet velgerne før ga ham i Ap, over til sitt nye parti, mens de lokale toppene i Arbeiderpartiet sitter med skjegget i valgurnen: Partiet stuper med 7,5 prosent og ligger an til ikke lenger å være største parti i hovedstaden. Som Ap-kjenneren Ibsen sa: «Se det fikk fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum.»

2020-11-13 20:20:52

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Jan Bøhler