Det er en grunnleggende oppgave for politiet å hjelpe personer som er utsatt for akutte alvorlige trusler. Søndag kveld ble bydelspolitiker Sarah Gaulin og en beboer hun prøvde å hjelpe møtt av politiet i Oslo på en måte som ikke var i tråd med dette. Hun skriver på Facebook om hvordan vedkommende fikk «drapstrusler mot seg selv, familien og et barn i barnehagealder». Hun ville «ikke skrive for mye fordi vedkommende er i fare. Det er snakk om et organisert kriminelt nettverk med alt fra narko til utpressing». De dro ned til politihuset på Grønland for å anmelde og få snakke med en etterforsker. Men Sarah forteller at: «Opplevelsen hos politiet gjorde meg mer redd enn trygg…. Til tross for at vi sa det handlet om dop, utpressing og drapstrusler så var det ikke mulig å snakke med noen på huset. Det er nemlig slik at den eneste åpne politivakta i hovedstaden ikke har noen etterforskere på jobb en søndags kveld. Mens vi var der begynte det bli ubehagelig for vedkommende. Det kom noen kontrollspørsmål og trusler (fra det kriminelle nettverket, min anm) om at hvis vedkommende ikke svarte på anrop vil noen bli sendt ut for å finne vedkommende. Dette så politiet og fikk vite det på stedet. Men likevel var det ikke mulig å prioritere dette... Med mye stress skrev vedkommende en kort anmeldelse der det sto på slutten at det kommer mer informasjon i saken på epost. Den korte anmeldelsen var ikke bra nok og politiet tok ikke imot den.. Jeg er skuffet og frustrert fordi nå vet jeg at flere er i fare fordi vi trodde at vi gjorde det riktige. Jeg har fått lov til å anonymisere dette så mye som mulig og legge det ut. Jeg legger dette ut fordi liv kan gå tapt om politiet er så fattig på ressurser.» Denne opplevelsen til Sarah og vedkommende hun forsøkte å hjelpe er dessverre ikke den eneste. Vi forteller om flere eksempler på det samme i kapitlet «De tause ofrene» som starter på s 72 i boka Østkantfolk, se bildet. Det som er felles for alle tilfellene jeg kjenner til er at politiet ikke har kunnet stille opp med betryggende tiltak. Hvorfor ikke? Det handler selvsagt om ressurser, men også om arbeidsform. Hvis politiet hadde satt av mannskaper som kunne følge kriminelle gjenger og nettverk døgnet rundt hver dag hele uka, ville de raskt kunne ta tak i slike situasjoner. Disse miljøene bedriver trusler, utpressing og kriminalitet på heltid, også i helgene, og det skjer mye i det skjulte som vi ikke får vite om. De holder ikke hviledagen hellig. Desto viktigere er det at politifolk også er på og følger dem 24/7. Jeg mener den behandlingen av akutt trusselutsatte personer vi hørte om søndag kveld, og som det også fins flere eksempler på - ikke er i tråd med Oslopolitiets motto «Vi er på jobb for en trygg by». Det er heller ikke i tråd med hva vi forventer av beredskap i slike situasjoner. Jeg har derfor i dag sendt følgende spørsmål til justisministeren: Søndag kveld dro bydelspolitiker Sarah Gaulin sammen med en som var utsatt for utpressing og drapstrusler mot seg selv og familien, til den eneste åpne politivakta i Oslo. Det hastet med å anmelde saken fordi det kriminelle nettverket som stod bak trappet opp truslene. Men det var ingen etterforskere eller politifolk på jobb som kunne snakke med dem. De ble henvist til å skrive en anmeldelse, som måtte fullføres neste dag. Mener justisministeren at dette vitner om en betryggende måte å følge opp akutt trusselutsatte personer på?

2020-10-26 20:06:24

Orginalt innlegg på Facebook

Det er en grunnleggende oppgave for politiet å hjelpe personer som er utsatt for akutte alvorlige trusler. Søndag kveld ble bydelspolitiker Sarah Gaulin og en beboer hun prøvde å hjelpe møtt av politiet i Oslo på en måte som ikke var i tråd med dette. Hun skriver på Facebook om hvordan vedkommende fikk «drapstrusler mot seg selv, familien og et barn i barnehagealder». Hun ville «ikke skrive for mye fordi vedkommende er i fare. Det er snakk om et organisert kriminelt nettverk med alt fra narko til utpressing». De dro ned til politihuset på Grønland for å anmelde og få snakke med en etterforsker. Men Sarah forteller at: «Opplevelsen hos politiet gjorde meg mer redd enn trygg…. Til tross for at vi sa det handlet om dop, utpressing og drapstrusler så var det ikke mulig å snakke med noen på huset. Det er nemlig slik at den eneste åpne politivakta i hovedstaden ikke har noen etterforskere på jobb en søndags kveld. Mens vi var der begynte det bli ubehagelig for vedkommende. Det kom noen kontrollspørsmål og trusler (fra det kriminelle nettverket, min anm) om at hvis vedkommende ikke svarte på anrop vil noen bli sendt ut for å finne vedkommende. Dette så politiet og fikk vite det på stedet. Men likevel var det ikke mulig å prioritere dette... Med mye stress skrev vedkommende en kort anmeldelse der det sto på slutten at det kommer mer informasjon i saken på epost. Den korte anmeldelsen var ikke bra nok og politiet tok ikke imot den.. Jeg er skuffet og frustrert fordi nå vet jeg at flere er i fare fordi vi trodde at vi gjorde det riktige. Jeg har fått lov til å anonymisere dette så mye som mulig og legge det ut. Jeg legger dette ut fordi liv kan gå tapt om politiet er så fattig på ressurser.» Denne opplevelsen til Sarah og vedkommende hun forsøkte å hjelpe er dessverre ikke den eneste. Vi forteller om flere eksempler på det samme i kapitlet «De tause ofrene» som starter på s 72 i boka Østkantfolk, se bildet. Det som er felles for alle tilfellene jeg kjenner til er at politiet ikke har kunnet stille opp med betryggende tiltak. Hvorfor ikke? Det handler selvsagt om ressurser, men også om arbeidsform. Hvis politiet hadde satt av mannskaper som kunne følge kriminelle gjenger og nettverk døgnet rundt hver dag hele uka, ville de raskt kunne ta tak i slike situasjoner. Disse miljøene bedriver trusler, utpressing og kriminalitet på heltid, også i helgene, og det skjer mye i det skjulte som vi ikke får vite om. De holder ikke hviledagen hellig. Desto viktigere er det at politifolk også er på og følger dem 24/7. Jeg mener den behandlingen av akutt trusselutsatte personer vi hørte om søndag kveld, og som det også fins flere eksempler på - ikke er i tråd med Oslopolitiets motto «Vi er på jobb for en trygg by». Det er heller ikke i tråd med hva vi forventer av beredskap i slike situasjoner. Jeg har derfor i dag sendt følgende spørsmål til justisministeren: Søndag kveld dro bydelspolitiker Sarah Gaulin sammen med en som var utsatt for utpressing og drapstrusler mot seg selv og familien, til den eneste åpne politivakta i Oslo. Det hastet med å anmelde saken fordi det kriminelle nettverket som stod bak trappet opp truslene. Men det var ingen etterforskere eller politifolk på jobb som kunne snakke med dem. De ble henvist til å skrive en anmeldelse, som måtte fullføres neste dag. Mener justisministeren at dette vitner om en betryggende måte å følge opp akutt trusselutsatte personer på?