Tusen takk til ledelsen og lærerne ved Korsvoll skole som tok meg så godt og ærlig imot i dag. Jeg ble stilt til veggs, men vi fikk også gode diskusjoner om hva man gjør når man kommer til kort med elever som utfordrer dem i klasserommet. Det var nemlig utgangspunktet for besøket: at Korsvoll har begynt å jobbe med denne boka av Ross Greene. Korsvoll ønsker å bli bedre på å finne nye strategier i møte med elevene, selv om jeg fikk høre i klare ordelag hvor krevende det er å få det til i klasser med opp til 30 elever. Jeg skjønner dem godt. Da jeg var skoleelev, var det klassekamerater av meg som ommøblerte klasserommet til pultene lå som en pyramide i midten. Det var kaos. En av mine medelever ble hengt ut av vinduet etter beina, jeg glemmer det aldri. Mobbing var et stort problem, og anmerkninger og sanksjoner ble hyppig tatt i bruk. Det hjalp ikke. Det hjelper fortsatt ikke. Selv belønningssystemer hjelper bare en kort stund. Belønning og straff kan dessuten aldri løsrives fra hverandre: For et barn vil det alltid kjennes som en straff å ikke få belønning. Dermed er vi like langt. Atferden fortsetter og tilbake sitter fortvilte elever, foreldre og ansatte - mange av dem velger å forlate skolen. Det er her Ross Greene kommer inn. Det eneste som hjelper er å finne fram til det virkelige problemet, sier han, det som ofte er skjult, eller gjemt bak antakelser basert på for lite informasjon om den det gjelder. Noen ganger kan problemet være mangelen på faglige utfordringer, at elevene kjeder seg. Noen ganger er det mangelen på ferdigheter hos barna, som fleksibilitet, evnen til å takle overganger, forstå det sosiale spillet, forstå faget eller andre ting. Når tilkortkommenheten tar overhånd, kan det lett koke over. Noen ganger sitter eleven der og tenker at ingen voksne liker dem. Enhver liten bekreftelse trigger sterke følelser, kanskje et ekko av tidligere erfaringer. For noen elever er det rett og slett for utrygt, i klasserommet eller hjemme, i verste fall begge steder på en gang. Det gjør utrolig vondt for et lite menneske som er dømt til å oppsøke det utrygge hver eneste dag. For mange blir det rett og slett for mye. Å være barn er jo å være uten makt over eget liv, mange ganger også uten ord for å forklare hva som skjer og hvordan man har det. Når vi voksne setter våre blikk på barna, har vi definisjonsmakta. Blikk som viser åpenhet, nysgjerrighet og varme, er viktigere enn mange tror. Men det forutsetter overskudd, at også de voksne blir sett. Alle barn vil gjøre det godt, hvis de kan. Voksne også. Ingen vil være den alle snakker negativt om, den alle irriterer seg over. Alle ønsker aksept og tilhørighet. Forskjellen på voksne og barn er likevel at barn aldri har noe valg. De må gå på skolen, selv om skolen er det verste de vet. Å klare å skape trygghet, inkludering og tilpasninger til hver enkelt elev, er utrolig viktig og utrolig krevende. Særlig når man som lærer både har store klasser, mye press på seg og heller ikke har lært så mye om hvordan takle de sosiale utfordringene i et klasserom, eller i en familie. Det er tøft. Og derfor trenger lærerne hjelp og støtte, heiarop og ressurser. Det samme trenger ledelsen, AKS-ansatte, assistenter og andre. For disse såkalt «utfordrende elevene» har vært der til alle tider, slitt ut stadig nye voksne og gjort livet vanskelig for seg selv og andre, selv om de ikke ønsket det selv. Jeg tror at noe av nøkkelen kan ligge i de perspektivene og strategiene som Ross Greene forfekter, selv om jeg har stor respekt for utfordringene de medfører for voksne på en skole. Jeg tar derfor hatten av for Korsvoll som gjør et hederlig forsøk, og som involverer både lærere, assistenter, AKS-ansatte og støttepersonell i arbeidet❤️

2020-10-15 20:30:18

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Inga Marte Thorkildsen