I dag fikk vi presentert en ny rapport fra Kunnskapssenteret Forandringsfabrikken (FF), i samarbeid med Rådet for psykisk helse. FF har spurt til sammen 100 barn og ungdommer om hvordan det kjennes å bli satt på ADHD-medisin, antidepressiva, sovemedisin, beroligende eller antipsykotika. Det viste seg at det var første gang barn selv er blitt spurt om akkurat det, i alle fall i et så stort omfang. La den setningen synke inn. For: Husker du Christoffer Gjerstad Kihle, åtteåringen som ble drept av stefaren sin i 2005, og som ble tungt medisinert for ADHD? Han som sa «jeg tenker nok du skjønner det sjøl» da han ble spurt om hva som egentlig skjedde med ham, og som etter hvert slutta å si noe i det hele tatt? I kjølvannet av denne lille guttens død kom det blant annet fram at barn ikke ble snakka ordentlig med ved beslutninger om medisinering. Christoffer ble et nasjonalt symbol på systemsvikt og vold mot barn. Man skulle tro den også førte til evigvarende forandringer i måten man tar beslutninger om medisinering av barn på. Men: I 2012, sju år etter drapet på Christoffer, kom psykolog Aina Olsvold med sin doktorgradsavhandling. Hun hadde for første gang, viste det seg (!), snakka med barn om hvordan det kjentes å få en ADHD-diagnose - og berørte også temaet medisinering. Hun fortalte meg den gangen at mange faktisk reagerte negativt på at hun ville snakke med barn selv. Etter hvert ble likevel omgivelsene mer positive. Men hva har egentlig skjedd i praksis? Svaret kom i dag, 15 år etter Christoffers død og åtte år etter Olsvolds avhandling. Forandringsfabrikkens rapport er på mange måter såpass skandaløs at den bør få et etterspill i Stortinget. Dette er nemlig hva barn og unge forteller: ✅ Selv om medisiner kan ha ekstremt alvorlige bivirkninger, har få av barna og ungdommene fått god nok informasjon om hvorfor de fikk medisiner, hva de kunne forvente av bivirkninger eller hvor lenge de skulle gå på medisinene ✅ Barn forteller at de ofte opplever at DE er problemet, og derfor må medisineres. Selv om det er grunner til at de har det så vanskelig og oppfører seg som de gjør, får det mindre oppmerksomhet. ✅ Mange rapporterer om at de blir dårligere av medisinene enn de hadde vært før, at de blir slappe, følelsesmessig numne, slitne, fjerne, får hodepine og går opp i vekt. Dette kan ødelegge for det sosiale livet til barn og unge, noe som selvfølgelig er alvorlig. Noen sa også at de ble avhengige av medisinene, særlig sovemedisiner. En veldig liten andel rapporterer dessuten at de har fått snakke om det vondeste de bærer på før de medisineres. For de fleste ble deg vanskelig å fortelle etter at de begynte på medisin. Mange sier at de begynner å tenke på seg selv som syke, selv om de egentlig vet at det er grunner til at de har det vondt. Ekstra vondt syns jeg det er å lese at mange av barna og ungdommene som hadde fortalt at medisin ikke fungerte eller om bivirkninger, opplevde at dosen ble økt eller at de fikk en ny og sterkere medisin. For det minner så innmari om Christoffer. Og selv om ikke disse barna og ungdommene nødvendigvis har de samme alvorlige historiene som den lille gutten på 8 år, så kan vi vel ikke tillate oss å ty til medisiner eller økte doser uten å være helt sikre på hva årsakene til det vonde er? Så hva gjør vi nå? Vi kan jo begynne med de anbefalingene FF gir til Norge: ❤️ Det må finnes en oversikt over hvor mye medisiner som gis til barn i Norge, og hvordan barn opplever medisinering. Før det finnes mer kunnskap må færre barn få medisiner. ❤️ Regelverk for medisinering av barn må lages med utgangspunkt i barn, ikke med utgangspunkt i voksne. Det må være strenge kriterier for når medisin kan brukes, og krav til å dokumentere at alt av annen hjelp er prøvd i samarbeid med barnet. Det må stå tydelig at det ikke kan gis medisiner med sterke bivirkninger eller som kan være avhengighetsskapende. ❤️ Barns grunnleggende rettigheter etter Barnekonvensjonen må følges. Barn har rett til forståelig og tilpasset informasjon. Barn har rett til å snakke FRITT, i trygge rom. Barn har rett til privatliv. Man ikke bare gå bak ryggen til barn uten å involvere barn. Nothing about us without us er et utsatt som gjelder barn også - for barn er nemlig folk. Fagfolk må dessuten få tid og rom til å gjøre ordentlige vurderinger i samarbeid med barn selv. Jo flere standardisering og jo mindre tid fagfolk får, jo vanskeligere blir det å bygge en god relasjon som gir barna tillit. Pakkeforløp er bare ett av mange eksempler. Uansett må det blir slutt på at vi sier at vi ikke visste. For det er faktisk lenge siden nå. Nå må vi handle.

2020-10-12 19:16:31

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Inga Marte Thorkildsen