Mitt innlegg i trontaledebatten i dag. Ansvaret for å bekjempe korona-pandemien ligger hos nasjonalstatene. Men i dette spesielle året 2020, etter hvert som alle verdens land har blitt rammet av pandemien, har vi også fått tydelig illustrert behovet for et fungerende internasjonalt samarbeid. Samtidig har pandemien har også forsterket motkreftene mot internasjonalt samarbeid – mer alenegang og nasjonalisme, økt stormaktsrivalisering. Dette er bakteppet når Norge om noen få uker tar plass rundt bordet i FNs sikkerhetsråd. Jeg ser fram til samarbeid i Stortinget om de viktige sakene på Sikkerhetsrådets dagsorden og hvordan Norge kan bidra til å fremme fungerende og forpliktende internasjonalt samarbeid. For vi står ikke sterkest alene. Og det må faktisk gjentas: Vi står ikke sterkest alene. For det første: Vi trenger EØS-avtalen for å trygge arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet. For det andre: Norges trygghet ivaretas best gjennom samarbeid med våre allierte i NATO. For det tredje: Det er nødvendig at land som Norge er villig til å ta ansvar som medlem av FNs sikkerhetsråd. Og for det fjerde: Vi må stå sammen med våre venner og allierte i Europa og sammen med EU reagere når vårt naboland bryter folkeretten ved å bruke militærmakt for å prøve å endre landegrenser. Disse fire poengene er ingen selvfølge. I Norge og i denne salen er det politisk uenighet om alle disse fire sakene. I en tid preget av stadig sterkere motsetninger, er det bra at vi kan samles om de sentrale verdiene til grunn for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men det betyr ikke at vi må slutte med debatt. Tvert imot, vil jeg si. Jo større ambisjoner vi har i utenrikspolitikken, jo mer debatt bør vi ha om utenrikspolitiske veivalg. Jeg vil spesielt utfordre regjeringen på tre områder: Det første gjelder utviklingspolitikken. Jeg mener vi i for stor grad bidrar til politisk sementering i mottakerlandene og i for liten grad til samfunnsendring. Vi må mer enn i dag bruke bistanden som et politisk virkemiddel for fordeling, klima og kampen for at kvinner kan få bestemme over en kropp. Så kan selvsagt regjeringen peke på enkelte bistandsprosjekter som bidrar til nettopp disse målene. Men i dag er det for mye av litt til alle og for lite av utviklingspolitikk for reell samfunnsendring. For utviklingspolitikk er også politikk, ikke veldedighet. Det andre gjelder behovet Forsvaret nå har for politisk beslutningsevne og tiltak som raskt kan øke forsvarsevnen. Beslutningsvegringen må ta slutt: Vi trenger tydelige veivalg om hvilket forsvarskonsept Hæren skal bygge på, om hvilke skip Sjøforsvaret skal ha i framtida – og vi trenger ikke minst flere folk i Forsvaret, ute i de operative avdelingene. Flere folk er ifølge den nylig avgåtte forsvarssjefen det viktigste enkelttiltaket for å øke Norges forsvarsevne. Og med utfordringene sivil luftfart og maritim sektor nå står overfor, har Forsvaret nå også meget gode muligheter til å få inn dyktige fagfolk. President, den tredje og siste utfordringen i denne omgang, er behovet for nye initiativ og et taktskifte innen både freds- og forsoningspolitikken og nedrustningspolitikken. Norsk konfliktløsningsdiplomati er faktisk effektiv ressursbruk: Ved å bidra til å forebygge og stanse væpnede konflikter kan menneskeliv reddes, ødeleggelse avverges, radikalisering forhindres og flukt unngås. Også innen nedrustningspolitikken trenger vi nå nye ideer og et oppgjør med vanetenkningen. Vi trenger nye initiativ for å styre utviklingen ny teknologi som selvstyrte våpen. Og vi trenger et oppgjør med vanetenkningen i atomnedrustnings-politikken. Med vårt NATO-medlemskap kan vi spille en viktig brobyggerrolle – og den rollen er det nødvendig at noen nå fyller.

2020-10-05 20:35:46

Orginalt innlegg på Facebook