Jeg skriver i dag om hvordan EU ser Europas Grønne Giv og EU digitale transformasjon i lys av målet om økt strategisk autonomi. En «karbonavgift ved grensen» skal motvirke karbonlekkasje mens EUs industri omstiller seg til en bærekraftig framtid. .... «Europa vil bli smidd i kriser», skrev Jean Monnet i sine memoarer i 1976. Som overbevist europeer hadde Monnet opplevd både nederlag og seire for Europa-tanken, helt siden han som ung rådgiver på fredskonferansen i Paris i 1919 hadde vært med å foreslå en europeisk økonomisk samling etter den første verdenskrigens pinsler – et forslag som ble forkastet av datidens makter. Tre tiår og én verdenskrig senere ble han en av grunnleggerne for det vi i dag kjenner som EU. Sjeldent har den gamle statsmannens ord passet bedre. Da koronaen stengte verden ned, syntes EU innledningsvis å famle i blinde. Pandemien var grenseoverskridende, men helsepolitikk er nasjonalstatskompetanse, og den første responsen skjedde innad i hvert enkelt medlemsland. Etter hvert flyttet fokuset seg til økonomisk krisehåndtering. Dype spenninger fulgte om hvor stort felles ansvar man skulle ta i en krevende situasjon for store deler av Europas folk. Krisen ble etter hvert eksistensiell, og fra unionens sørlige medlemsland lød det stadig tydeligere: enten kunne man nå demonstrere felleseuropeisk solidaritet i praksis, eller så ville hele EU-prosjektet forvitre. En virvelvind av toppmøter fulgte, og som så ofte ved store veiskiller, ble den tysk-franske aksen viktig. At Storbritannia er ute, betyr at de mer integrasjonsskeptiske landene har mistet en tung alliert. Forbundskansler Merkel innså at dette ikke var tiden for tradisjonell tysk budsjettkonservatisme, og EUs ledere endte med å samle seg om en budsjettimpuls som godt overstiger både den USA og Kina kom opp med. For første gang opptok EU felles lån til felles bruk. «Next Generation EU» betegner de nye finansielle instrumentene som nå ble stilt til rådighet for fellesskapsinstitusjonene. Det er med denne nyvunne styrken at EU siden i sommer har gått i gang med sine planer om å «build back better». Midlene skal innrettes slik at de støtter opp om de store, transformative prosjektene som allerede var under utvikling før koronakrisen traff, i første rekke Europas Grønne Giv og EUs digitale strategi. Europas Grønne Giv peker mot en fremtid som er fornybar, sirkulær og bærekraftig. En massiv utbygging av fornybar energi skal muliggjøre kraftige reduksjoner av bruken av kull, olje og gass allerede innen 2030 og full avkarbonisering innen 2050. Unionen forener her en ambisiøs klimapolitikk med en storslått plan for nyindustrialisering og teknologisk ledelse. Planen griper dypt inn i samtlige sektorer; i energi, transport, industri, landbruk, bygg, anlegg og finans, og det skal utarbeides omforente veikart og et detaljert klassifiseringssystem («taksonomi») for hva som faktisk er å anse som «grønt». Et mer selvsikkert EU strekker seg nå mot økt strategisk autonomi. I et brokete geopolitisk landskap vil man redusere avhengigheten av andre på kritiske felt. Avkarbonisering reduserer behovet for å importere olje og gass fra Russland og Midtøsten. Storsatsing på battericelle-produksjon betyr økt uavhengighet av Kina på et felt der Kina er nesten enerådende i dag. En egen handlingsplan skal sikre Europa tilgang på sjeldne jordarter. Tidsskriftet The Economist skriver i sin ferskeste utgave om hvordan «petrostatene» i økende grad vil miste makt og innflytelse til «elektrostatene», altså de som i størst grad behersker den teknologien som vil dominere det 21. århundres energimiks. Et styrket militært samarbeide skal på sin side gjøre EU mindre avhengig av USA i sikkerhetspolitikken. Særlig interessant blir det å følge utviklingen av Kommisjonens forslag om en «karbonavgift ved grensen». Dette er en gammel idé hvis tid nå kan ha kommet. Logikken er at stadig strengere krav om lavere utslipp internt i EU kan føre til karbonlekkasje, ved at ender med å importere varer utenfra som så utkonkurrerer europeisk industri. Frykten for dette har lenge vært et av de fremste hindrene for enda strammere utslippskrav i vestlige land. Tanken går ut på at man ilegger en avgift på produkter som importeres utenfra som tilsvarer det produsentene ville ha betalt i CO2-avgift derom varen hadde blitt produsert i EU – vel å merke bare på varer som kommer fra land som ikke har sitt eget karbonprisingssystem. I noen versjoner av dette forslaget skal det også ramme de utslippene som skjer i transporten til Europa. Samtidig skal man fase ut såkalt CO2-kompensasjon, slik at alle typer utslipp faktisk prises. Kommisjonen bedyrer at man skal finne en form på dette som er WTO-kompatibel, mens kritikere spør seg om det er mulig. Det blir nok tøffe tak rundt dette, men i en tid der behovet for å stagge klimakrisen blir rammen rundt all politikk, kan ideen om en slik handelspolitisk nyvinning fort spre seg. Tanken er for eksempel ikke helt fremmed i USA. Det er liten tvil om at årets begivenheter har ført til en ny omdreining på veien mot EU-traktatenes mål om en «ever closer union». For oss i Norge kan det være lurt å følge litt ekstra med nå, for det EU som nå vokser frem, ligner stadig mindre på det vi diskuterte i 1994.

2020-09-28 08:41:12

Orginalt innlegg på Facebook

Kronikk: Koronakrisen har styrket EU

Et mer selvsikkert EU strekker seg nå mot økt strategisk uavhengighet.