La sjøfolk komme i land - og ombord! Det er en slående og dramatisk konsekvens av frykten for korona-smitte på mange nivåer - at nasjonale smitteverntiltak ikke kommuniserer med andre land - at kommunikasjon og sirkulasjon stopper opp - og at det mangler beslutninger på høyt nok nivå. Nå rammer dette tungt en kritisk viktig og utsatt gruppe. Rundt 250.000 sjøfolk - en kvart million mennesker - sitter ombord i fartøy verden over og kommer ikke av skipene, kommer ikke i land, kommer ikke hjem. Samtidig står det like mange på land og venter på komme ombord, på jobb. Tar vi med de berørte familiene, så ser vi at det handler om millioner som rammes. Ukene går og dramatikken vokser. Disse folkene er fratatt rett til helt grunnleggende helsetjenester, syke må behandles ombord, og sjøfolk med akutte familiebehov hjemme kommer ikke i land. Norge har definert sjøfolk som kritisk personell i korona-sammenheng. Det er bra, og riktig. Skipsfarten er kort og godt avgjørende for verdensøkonomien. Det antas at rundt 400 nordmenn er berørt, selv om de fleste norske har kommet seg av og på skip. Likevel; Norge bør handle, ta initiativ, på høyeste nivå. Vi er en ledende skipsfartsnasjon. Vi har næringsorganisasjoner med gode nettverk og god innsikt. Vi er opptatt av en ordnet verden med samarbeid som kan løse problemer, ikke minst i akutte situasjoner som ett enkelt land ikke kan løse alene. Vi skal inn i FNs Sikkerhetsråd. Nå bør statsminister og/eller utenriksminister ta en pause i ferien og sette seg ved telefonen. 13 land deltok på en konferanse om sjøfolkenes situasjon på britisk initiativ tidlig i juli. Man ble enige om mye som kan og må gjøres for å få sjøfolk på land, og nye mannskaper ombord. I sjøfartsorganisasjon IMO er man enige om prosedyrer. Men for lite skjer. Det er tydelig at enkeltlands helsemyndigheter ikke kommuniserer med utenriks, handles og inn/utreise-myndigheter. Fra næringen pekes det på at dersom havnemyndighetene i Singapore, Sør Korea, Hong Kong og Dubai, for å nevne noen, fant grep for å løse situasjonen lokalt, så ville det komme bevegelse internasjonalt. Fra den norske regjeringen kunne man starte med å ringe direkte til lederne i disse landene. Ha forslag til løsninger. Holde kontakten, følge opp. Kanskje en sak vi kunne løftet i samarbeid med et Storbritannia på vei ut av EU? Det finnes ingen quick fix. Men der det stopper opp som følge av uvante situasjoner utløst av korona-krisen, må det nye internasjonale initiativ. Og der må ledere engasjerer seg direkte.

2020-07-29 16:41:39

Orginalt innlegg på Facebook